onsdag 23. november 2022

Til jord skal du bli av Anders Totland


Til jord skal du bli


For en historie.
En pensjonert prest, barnebarnet, 
sønnen og lensmannen. 
Skyting, drap og oppgjør. 
Denne boka innehar det meste.

Hovedpersonen har gått av med pensjon etter å ha vært prest i ei lita bygd. 
Han har, 
for å bli godtatt av de lokale, 
tatt over hjemmebrentsalget til gamlepresten. 
Butikken har gått godt, så han har kunnet kjøpe den gamle prestegården med innbo og tilhørende stor grunn.

Kona har bodd på pleiehjem i flere år, og dør. 
Jacob Juul, som hovedpersonen heter, har ikke tid til å besøke kona for likskue, uten ber de på sykehjemmet om å legge henne på kjøl. 
Han har nemlig akkurat fått vite at han har et barnebarn på 7 år som trenger et sted å bo. 
Ingenting er vel viktigere enn det.

Hans enbårne sønn, som han ikke har sett på årtider, 
har havnet i vanskeligheter, 
noe som ikke forundrer faren i det hele tatt. 
Det var heller ventet.
To store menn som er ute etter sønnen hans, 
og penger, 
gjør sin entre på prestegården. 
Jacob er jeger, så våpen har han, 
og han tenker ikke to ganger før han avfyrer skudd. 
Resultatet er en død torpedo i skjulet, og en på flukt. 

Jacob tar seg av både sanering og annet som om han 
ikke skulle ha gjort annet. 
Til og med Kokken fikser han. 
Ikke noe problem. 


Mine tanker rundt handling

Hovedpersonen er ganske så skruppelløs. 
Han ser egne behov, 
men er blottet for empati og medfølelse for andre enn
 de han velger å ha det for. 
Uhh, skikkelig guffent egentlig. 

En mørk, surrealistisk Nordic Noir-ish handling ble avspilt i hodet mens jeg leste.
Kan godt hende at det bare er meg, 
men jeg synes det henger noe igjen i lufta etter sønnen 
Knut-Halvard, nemlig hans gjentatte ord til faren:
"Du skuldar meg."
Det er en nerve der.
En sårhet ...

Jeg får en vond følelse, og lurer på hvorfor konflikten ikke blir belyst, uten bare skjuler seg i mørket som noe uhåndgripelig og ekkelt. 
Det føles som om noe vesentlig i historien stadig glipper unna, 
og forfatteren er flink til å ta det frem gang på gang, 
så vi ikke skal glemme. 
Han gir oss ikke svaret, uten viser hvordan den pensjonerte presten er. Hvordan hans grunnleggende personlighet er under det ytre. 
Forbi det andre evner å se. 
For han vet hva han skal si for å få folk med på laget. 
Vet hva som er akseptabelt, 
moralsk riktig og normalt for andre. 
Han spiller på det når det trengs 
for å oppnå hva han vil.

Lurer på om en film hadde fokusert på hovedpersonen som en slags helt? Håper virkelig ikke det! 
Jeg ser konturene av en sterkt manipulativ person med tydelige 
sosiopatiske trekk. 
Hans totale mangel på å se andres lidelse er slående. 
Tenker at det nok er en grunn tilt sønnen har holdt seg unna faren hele sitt voksne liv, 
og har unnlatt å ta kontakt for å fortelle om at faren nå var blitt bestefar. 

At Kokken og Jacob kommer så godt overens, 
viser hvem den forhenværende presten egentlig er. 

Jacob rettferdiggjør alle de makabre valg han tar. 
Vier det knapt en tanke. 
Han tar de mest sjelsettende ting med stoisk ro og overbærenhet.
Han henger stadig vekk tanker han har på imaginære knagger ved å messe utdrag fra bibelen, mens det han gjør er av den mest ukristelige sort.
Mest sannsynlig er han ikke en troende.
Jeg synes å ane det, 
da det sånn jeg tolker det er en viss ironisk undertone i messingen hans.
Hvis han da ikke faktisk mener at alt er nødvendig. 
At han er et offer av alle andres valg og eventuelle tilfeldigheter, 
så han bare må berge seg så godt han bare kan, 
stakkar.
Hvis så er tilfelle, må det i seg selv anses som en kolossal bragd. 
For en karakter!

Mesterlig av forfatteren å kreere denne personligheten. 

Historien var fæl, men veldig godt skrevet. 
Den hadde dybde. 
Altså, det er ille å si det, men vi skandinaver har nå dette særtrekket ved oss at vi ser humor i det mørke, surrealistiske og helt utafor normalen 
på en eksentrisk måte 
type greie, 
hvis du skjønner hva jeg mener?
Heheeee, jaja, sånn er det nå en gang bare.
Bra bok!
👏



Dette er virkelig godt materiale som garantert vil gjøre seg på filmlerretet!
Tenker at den kan bli like god som de danske filmene 
"Adams epler" og "De grønne slakterne"
Like skrudd, 
men allikevel fullstendig logisk der og da. 
Helt absurde avgjørelser som bare måtte bli som de blir. 
Hvis det lages en film, håper jeg det blir like mørkt og absurd. 
At vi får se at det han gjør er totalt uriktig, 
men at det for ham bare måtte bli sånn.

Boka var engasjerende og actionspekket fra første side. 
Ingen langdryge sekvenser eller unødvendige utbroderinger, 
uten bød på handling hele veien. 

Dette er mitt første møte med denne forfatteren, og det ga mersmak. 
Liker skrivestilen hans.



📗
Bokomslag

Bokomslaget sier alt! 
Veldig bra laget. 
Baksiden var utrolig artig, med ISBN-koden som går i fliskutteren.
Det symbolske med snømannen og prestegården som kun har lys i ett vindu vitner om en illustratør som har satt seg inn i handlingen, ikke bare tatt et overfladisk blikk på innhold.


📚
Sitater fra boka

"Det var eit heilt ekte smil der. Auga opna seg, det var som om heile ansiktet bretta seg ut. Og sjølv om kroppen framleis var like liten, var det som om ho brått tok litt større plass i rommet. Som om meir av den vesle jenta var der."

"Folk i kriser kan bli som hundar, om dei først bit seg fast."

"Og den som har nokon å elska, den har òg ein grunn til å leva."


📚


English
◦•●◉❁◉●•◦

🍃


What a story. 
A retired priest, his son, and granddaughter.
Shooting, killing and settlement. 
This book has it all.

The dark, surreal type of Nordic Noir-ish action was played in my head as I read. 
This book will for sure make it to the big screen!


Quote from the book


"𝘖𝘯𝘦 𝘸𝘩𝘰 𝘩𝘢𝘴 𝘴𝘰𝘮𝘦𝘰𝘯𝘦 𝘵𝘰 𝘭𝘰𝘷𝘦, 𝘢𝘭𝘴𝘰 𝘩𝘢𝘴 𝘢 𝘳𝘦𝘢𝘴𝘰𝘯 𝘵𝘰 𝘭𝘪𝘷𝘦."
~ From the book A prayer for Jacob Juul by Anders Totland

🍃



Bokomslag



Dette er et leseeksemplar fra forfatteren og
Det Norske Samlaget, 
men meningene er helt og holdent mine egne.

📕


....

Forfatter: Anders Totland
Tittel: Til jord skal du bli
Forlag: Det Norske Samlaget
Omslagsdesign: Eivind Stoud Platou / Handverk
Kategori: Roman
ISBN: 978-82-340-0971-6
Utgitt på norsk første gang: 2022
Sider: 158

tirsdag 25. oktober 2022

Kaktus av Sarah Haywood

Kaktus

 

Var så heldig å få henvendelse fra HarperCollins om jeg kunne tenke meg å lese denne, og det ville jeg selvfølgelig.
Romanen er en Reese's Book Club Pick (skuespillerinnen Reese Witherspoons bokklubb) og New York Times-bestseller, 
så forventningene var store.

Førsteinntrykket var godt.
Likte omslaget! 
(se utgreiing om det lenger ned).

Jeg er blant dem som leste boka Eleanor Oliphant har det helt fint
og som likte den.
Skjønner godt at denne romanen blir sammenlignet med nevnte bok, 
for hovedkarakterene har mange likhetstrekk.
Det er brodd i personlighetene til begge.

At Susan liker kaktuser er metaforisk som bare det, 
for det er ikke fritt for at noen nok ville sett på henne som ei dame med 
en noe piggete personlighet.
Veldig bestemt, likefrem, sær og uten særlig empati og medmenneskelighet.  
😄
Hun trives alene i eget selskap, noe hun har gjort helt siden hun var liten.
Hun liker å ha det ryddig og organisert. 
Rutiner og forutigbarhet gjør henne trygg i seg selv.
Hun elsker kaktuser. 
Nøysomme planter, som henne selv, 
mener hun.
🌵

Tar meg i å tenke at Sarah Haywood har samme skrivestil som Ingvar Ambjørnsen i bøkene om Elling. 
Dessuten har Susan og Elling påfallende mange sammenfallende karaktertrekk helt frem til siste del av boken, der Susan endres noe.
Hadde det ikke vært for denne siste delen 
der alt på magisk vis faller på plass så slutten blir god, 
hadde dette blitt mer enn en feelgood. 
For det er ikke til å komme utenom at det blir urealistisk og knirker litt i sammenføyningene karaktermessig. 
Et tiltak forfatteren muligens syntes hun måtte ta, 
hvis alt skulle gå bra til sist. 
Et menneske som har hatt en personlighet siden barnsben av endrer seg ikke grunnleggende på grunn av en graviditet. 
En som aldri har hatt interesse av å få seg venner eller å interagere med andre mer enn nødvendig, endrer ikke brått på dette i en alder av 45 år. 
Dette vet vi jo, så det blir litt irriterende. 
Det blir litt for tynt rett og slett. 
Ting må jo henge på greip for å virke troverdig.
Hadde historien vært mer kompleks hele veien, hadde dette kunnet bli en virkelig god roman. 
Misforstå meg rett, boka var grei nok, 
men endte som en lettlest feelgood 
i stedet for en mer kompleks og sammensatt bok.
Noe den virkelig hadde gode forutsetninger for å kunne bli.
Lurer på hva folk på spekteret synes om boka?
Jeg tenkte at dette er en person 
som hører til under den paraplyen, 
helt frem til den noe avvikende sluttdelen.
Hvis vi prøver å se for oss at personligheten hennes ikke har noe med å være på autisme-spekteret, uten på grunn av traumer fra tidlig barndom?
Synes ikke det gjør historien mer troverdig. 
Det blir rett og slett for rart å endre så mye på 
45-åringen Susan.
På tross av dette jeg har beskrevet over, 
er det så absolutt en lesverdig fortelling!

Jeg måtte rett som det var riste litt på hodet og fnise av Susans betraktninger.
Noe av hva hun sa til andre var befriende løsrevet fra det konvensjonelle.

Sarah Haywood er en drivende god historieforteller.
Boken hadde godt språk, var lettlest og fortellingen fløt bra.
En skikkelig page-turner.

Dette er forfatterens første roman, og for en debut det ble!
Boka kommer på Netflix med Reese Witherspoon i hovedrollen som Susan.
Gleder meg til å se hennes tolkning av hovedkarakteren.



😭
Alle mann til pumpene

På side 283 kjente jeg det begynte å trykke på i øynene gitt.
Det samme skjedde i løpet av siste del av kapittel 27.



📗
Bokomslag

Cover er veldig tiltalende. 
Kombinasjonen av lekre pastellfarger på matt overflate, 
og kaktusen som blomstrer på glossy print, 
gjør seg.
Men det er også noe annet symbolsk her, i tillegg til den piggete kaktusen i blomst. Kaktuser blomstrer jo som kjent kun under gitte betingelser. 
Eller en kan vel også si a
den blomstrer på tross av de forutsetningene den har lært seg å leve under.
Det symbolske som jeg bet meg mest merke i, 
var selve tegningen av bokens hovedperson Susan.
Den viser hvordan hun endres fra å være tilkneppet, formell og innadvendt, 
til mer åpen, uformell og utadvendt.
På sykehuset hadde kjortelen hennes glidd av den ene skulderen 
og Rob drar den opp. 
Kanskje var det akkurat denne lille scenen som gjorde at illustratøren fikk ideen til coveret? 
Susan som seg selv i en person, 
men allikevel med to ulike uttrykk. 
Hennes høyre og venstre side sier noe om personligheten hennes.

Når jeg hadde fått skrevet ned disse betraktningene mine rundt omslaget sjekket jeg med anmeldelser på norsk, svensk, dansk og engelsk, men fant ingen som har nevnt dette.
Det er så obvious når en først har lagt merke til det. 
Mesterlig av illustratøren!
Jeg elsker sånt.
Tommel opp og stjerne i margen til 
Jenny Liljegren!
⭐️



🔍
Noe å se nærmere på

Susan anbefaler venninnen Kate å lese bøkene 
Den kvinnelige evnukk og Frøken Jean Brodies.
Ikke lest dem, men kanskje en gang ...


📚
Sitater fra boka

"Hvis det ikke hadde vært for at jeg har kollegaer, ville livet på jobben ha vært ganske greit."

"Uten rutinene mine føler jeg meg som en jolle der fortøyningen er kuttet."

"Det er merkelig hvordan noe man aldri planla eller ønsket seg, kan ha en sånn virkning på en."

"Hvis det bare er du som har ansvaret for din egen skjebne, kan du ikke bli sviktet."

"Jeg begynte å lure på om en rasjonell beslutning ikke alltid er den beste."

"Jeg har nok visst det ganske lenge, men jeg ville ikke innrømme at jeg, akkurat som alle andre, kan rammes av sånne irrasjonelle følelser, følelser som skreller av det ytre beskyttelseslaget og gjør en utsatt og sårbar."


📚


English
◦•●◉❁◉●•◦

🍃


Susan reminds me of Elling (the character in some of Ingvar Ambjørnsens books). A female version of him.

Must give the illustrator Jenny Liljegren credits for such brilliant book cover. 
Not only is the lovely layout in pastel and the glossy cactus symbolic in itself, 
the female in the illustration has two personalities in one. Tight, formal and introverted on one side, and more open, unformal and outgoing on the other. 
I like it. Highly symbolic! 
⭐️

Looking forward to the movie with Reese Witherspoon as Susan.


Quotes from the book

"𝘐𝘧 𝘪𝘵 𝘸𝘢𝘴𝘯’𝘵 𝘧𝘰𝘳 𝘵𝘩𝘦 𝘧𝘢𝘤𝘵 𝘵𝘩𝘢𝘵 𝘐 𝘩𝘢𝘷𝘦 𝘤𝘰𝘭𝘭𝘦𝘢𝘨𝘶𝘦𝘴, 𝘰𝘧𝘧𝘪𝘤𝘦 𝘭𝘪𝘧𝘦 𝘸𝘰𝘶𝘭𝘥 𝘣𝘦 𝘣𝘦𝘢𝘳𝘢𝘣𝘭𝘦."

"If it wasn’t for the fact that I have colleagues, office life would be bearable."

"I was starting to wonder if, perhaps, the rational decision isn’t always the best decision."

"I didn’t want to admit that I, just like everyone else, might be subject to such irrational feelings, feelings that shave away your outer layer of protection and render you exposed and vulnerable."

From the book 𝘛𝘩𝘦 𝘊𝘢𝘤𝘵𝘶𝘴 by Sarah Haywood

🍃


Bokomslag



Dette er et leseeksemplar fra Forlaget HarperCollins, 
men meningene er helt og holdent mine egne.

📕


....

Forfatter: Sarah Haywood
Tittel: Kaktus
Originalens tittel: The Cactus
Forlag: HarperCollins Nordic AB
Oversatt til norsk av: Mona Berge
Språkvasket av: Kaja Rindal Bakkejord
Omslagsdesign: Jenny Liljegren
Kategori: Roman
ISBN: 978-82-84-25204-9
Utgitt på norsk første gang: 2022
Utgitt på engelsk: 2018
Sider: 392