Ingen kan hjelpe meg - En lesereise med Elling av Ingvar Ambjørnsen

Ingen kan hjelpe meg - En lesereise med Elling

Ambjørnsen starter boken ved å skrive følgende: 
"At forfatterens sjel og karakter er å finne i hans eller hennes forfatterskap er en selvfølge som ikke bør vekke noen form for debatt". 
Dette setter tonen på et vis.

Ikke noen tvil om at Ingvar Ambjørnsen er vittig.
Han er lun, skarp, dyp, morsom og gravalvorlig når han trer inn i Ellings verden. Vi kjenner oss nok alle litt igjen, og samtidig ikke. Alle har vi nok noen rundt oss som ligner litt også.

Dette er en annerledes bok. 

Elling tar for seg en bok av Michel Houellebecqs bok Lanzarote, 

og begir seg ut på en lesereise.

Han bestemmer seg for å lese et kapittel om dagen, ikke mer. 

Elling (som ikke helt utenkelig er forfatterens sendebud her, tenker jeg) ytrer: 

"Litteraturkritikken gis stadig mindre plass. Dette prosjektet - en grundig gjennomgang av en tekst - samt mine nedtegnede refleksjoner, tanker og assosiasjoner under lesingen, er mitt stillfarne angrep på selve tidens ånd".

Det viser seg å være en skikkelig grisete roman, i hvert fall på overflaten. Elling kommer også til å si at han leser en roman om Lanzarote til sin husvert Annelore Friman Clausen, og selvfølgelig skulle det da vise seg at hun og hennes avdøde ektemann var på øya sammen den gang de var unge. Hun vil gjerne lese boka når Elling er ferdig med den. 

Det blir ikke lett for Elling. Faktisk blir det et realt dilemma for ham.

Hver gang noe med seksuelle undertoner, eller enda verre, når det rett ut blir beskrevet seksuelle ting uten engang å være en hentydning, kvier han seg. Han vil ikke at husverten skal lese denne boka! 

Elling er med på reisen til Lanzarote i tanker og drømmer. 

Lever seg inn i handlingen, og tar sågar Annelore og hennes ektemann Sigurd med i handlingen. 

Elling er en tenkende mann, og har grenser, for et sted synes han nok grensen må gå. 

Historien blir for ham for fiktiv etter som handlingen skrider frem. Han lar seg ikke overbevise. 

Boken er ikke troverdig.

Ett er for meg sikkert, Ambjørnsen viser oss vei inn i hans egne tanker rundt forfatterskapet sitt ved å bruke denne twisten i fortellermåte. 

Han er litt Elling, men på en overdreven måte, og samtidig er han virkelig ikke Elling i det hele tatt. 

Ambjørnsen er en mester på eksistensialisme, og alltid med et skråblikk på samfunnet.

Det Ambjørnsen får vist ved å la Elling få lese boka og dissekere den, er hvordan han selv forholder seg til skriving, lesere og seg selv som forfatter.

Ambjørnsen humrer nok litt for seg selv når han skriver om litteraturanmeldere og synsere (som undertegnede synser, hehe). 

Vi gis ingen høy stjerne. 

Særlig når anmeldere tar for seg hypede utgivelser. 

Overfladiske kommentarer, Click & likes, og korte innlegg i sosiale medier om store temaer innenfor kompliserte politiske og religiøse temaer er en del av tiden vi lever i. 

Elling (og antagelig Ambjørnsen), har lite til overs for det.

Elling er nok forfatterens alter ego.

Elling har en enorm selvoppholdelsesdrift. Det er godt å se.

Han trives i sitt eget selskap, og godt er det.

På en måte får jeg lyst til å lese boken Lanzarote, for å se om jeg også er enig i Ellings analyse, men på en annen måte ikke. 

Dette er ikke en bok jeg hadde dratt med meg fra biblioteket, om ikke for Ambjørnsens valg av denne boken for sin karakter Elling.

Han kommer inn på Jordbærmus av Aune Sand. Kunne mye heller tenke meg å lese den boka. Skulle lest den for lenge siden. Har bare ikke blitt til det. Har ikke lest noe av Michel Houellebecq, men vet at Aune Sand skriver ut fra kjærlighet og respekt. 

Han er en bra fyr rett og slett! 

Tror ikke jeg blir støtt av å lese Aunes bok. 

Tror ikke han kunne fått seg til å skrive noe som ikke var en slags hyllest, fordi det er sånn sjela hans er. 

Hmm, altså jeg vet jo ikke, for har ikke lest boka. Er bare en antagelse om sammenhenger. 

Person - forfatter - bok. 

Kall det gjerne forutinntatt, med positivt fortegn.

Disse andre bøkene av Michel Houellebecq derimot har jeg forutinntatte negative meninger om, rett og slett.

Uff da, leser jeg de bøkene av Michel Houellebecq i tillegg til Jordbærmus, får jeg nok litt i overkant av påfyll av en litteraturkategori jeg ikke er vel bevandret i.

🤯

Kunne så ønske at boken Elling skrev om hadde vært en annen. En med en bedre sluttdel. Både for Elling og min skyld.

Jeg sitter igjen med en vond følelse, akkurat som Elling gjorde.
Ikke rart Annelore ikke har tatt kontakt med ham etter hans løsning på dilemmaet om romanen.
Og jeg? Jeg får bare mer lyst til å trekke meg unna folk når jeg blir tvunget til å legge fra meg naivitetens skjold, og ta inn over meg hvordan enkelte eksemplarer av rasen menneske tenker og agerer.
Det fyller meg med tungsinn.
Jeg dukker ned i den dypeste sorte avgrunn. 
Den sort som kun 
bunnløs håpløshet rommer ...

🔍

Se nærmere på

Fikk først lyst til å lese boka Lanzarote av Michel Houellebecq, og kanskje Utvidelse av kampsonen samt Underkastelse, men etter å ha lest hvordan den ender, mistet jeg helt lysten. 
Orker rett og slett ikke ... 
😞

𐩘

📣

Shout out fra meg

Må bare komme med en ytring, eller shout out om du vil:

Hvis en hører lydbok med 4.0 i hastighet, så fortellerstemmen høres ut som en smurf, mister en helt klart noe av brodden i fortellingen. For det som ved første øyekast kan virke litt banalt, har sannsynligvis dybde, 
bare en gir seg tid til å ta ordene ordentlig inn. 
Fordøye hva som faktisk blir skrevet. 

Lydbøker bør ikke økes mer i hastighet enn at en får reflektert over hva som blir formidlet.
For meningen er å få med seg innholdet i bøkene, ikke å lese flest mulig, sant?!

𐩘

📚

Sitater fra boka

"Det gjelder å finne sin egen løype gjennom livet. Det kan ta noe tid, men den som tar seg bryet, vil finne ut at det lønner seg".

"Så langt hadde jeg hatt litteraturen som en trøst, ja, mange ganger også som en mulighet til å flykte unna problemer, flykte inn i andres fantasier og tankesprang, inn i den skriften som var skjønn, ja, den skjønne litteratur. Eller jeg hadde dratt inn i dette landskapet ut fra et ønske om å bli underholdt i noen timer".

"Sitte hjemme hos seg selv og håpe at telefonen ikke ringer. Stirre ut i hagen. På regnet som drypper fra greinene på frukttrærne. Uke etter uke. År etter år. Sitte helt stille og bare registrere at livet går sin ubønnhørlige gang."

"Klimaendringene. Masseutryddelsen av arter. Vi er allerede midt inne i malstrømmen, selv om vi i Vesten ennå ikke helt har tatt inn over oss det som er i ferd med å skje med oss og samfunnet vi lever i."

"Jeg tror at undringen over det man leser i seg selv er et gode. Gjør godt. Utvider ens tankekraft "

📚

English

◦•●◉❁◉●•◦

🍃

Fortunately, Elling is a critical reader, because Houellebecq's book is hard to digest. I really wish he had chosen something else to read, because I like Elling as a bookish tour guide. In the beginning I was all in on it, 
but towards the end I got quite low-spirited. 
Neither Elling nor I liked the book 𝘓𝘢𝘯𝘻𝘢𝘳𝘰𝘵𝘦!

"𝘐 𝘣𝘦𝘭𝘪𝘦𝘷𝘦 𝘵𝘩𝘢𝘵 𝘵𝘩𝘦 𝘸𝘰𝘯𝘥𝘦𝘳 𝘢𝘣𝘰𝘶𝘵 𝘸𝘩𝘢𝘵 𝘰𝘯𝘦 𝘳𝘦𝘢𝘥𝘴 𝘪𝘴 𝘢 𝘨𝘰𝘰𝘥 𝘵𝘩𝘪𝘯𝘨 𝘪𝘯 𝘪𝘵𝘴𝘦𝘭𝘧. 𝘋𝘰𝘦𝘴 𝘨𝘰𝘰𝘥. 𝘌𝘹𝘱𝘢𝘯𝘥𝘴 𝘰𝘯𝘦'𝘴 𝘱𝘰𝘸𝘦𝘳 𝘰𝘧 𝘵𝘩𝘰𝘶𝘨𝘩𝘵."

~ From the book 𝘕𝘰𝘣𝘰𝘥𝘺 𝘤𝘢𝘯 𝘩𝘦𝘭𝘱 𝘮𝘦  by Ingvar Ambjørnsen (My translation)

🍃

🌿

Bokomslag

....

Forfatter: Ingvar Ambjørnsen
Tittel: Ingen kan hjelpe meg
Forlag: Cappelen Damm
Illustrasjoner: Elisabeth Vold Bjone
Omslagsdesign: Elisabeth Vold Bjone
Kategori: Roman
ISBN: 978-82-02-66161-8
Utgitt: 2020
Sider: 156

Min skyld av Abid Raja

Min skyld

Boka er en kjærlighetserklæring til Abids kone Nadia, men forteller også om en tøff oppvekst, og den indre og ytre kampen for å tilpasse seg det norske samfunnet, for likestilling, og for den neste generasjons mulighet til å leve frie liv, etter verdier de kan stå inne for selv.

Var vondt å lese om Abids oppvekst. Om mobbingen, volden mot moren, den såkalte oppdragervolden, og ikke minst den psykiske mishandlingen som han alltid har opplevd fra faren.
At han måtte gå 13 år med den ringen som kun var ment å skulle være på plass i knappe 2 måneder, er bare trist. Så mye unødig lidelse! Er handikap nok å ha den sykdommen som det er, selv med blindtarmsstomi ...

Heldigvis har Abid en grunnleggende positive tankegang som må ha reddet ham fra å bli selvdestruktiv, og fra å hate samfunnet, alt og alle.
Han var nær et par ganger, men han klarte seg heldigvis.
Han er takknemlig for de som viste ham godhet og aksept. Møtet med bibliotekaren et et eksempel på hvordan han hegner om øyeblikk som nok ikke alle vet å ta til seg.

At det var Abid selv som gikk til barnevernet som 15 åring, står det stor respekt av! Hvordan barnevernet håndterte det, er en helt annen sak.

Han ble kastet litt hit og dit, og det virket nesten som om de hadde berøringsangst fordi foreldrene hans opprinnelig kom fra Pakistan.
Mange hadde blitt ødelagt av den opplevelsen.
Etter et halvt år ble han så og si kastet på gata, og han så ingen annen mulighet enn å dra tilbake til foreldrene.

Tenk at Abid har hele barndommen sin i Iladalen, et sted jeg også har et forhold til. Virker som det var annerledes der når han vokste opp, enn de siste 9 årene som jeg har hatt mye å gjøre med stedet. Gatene, kirken og gressplenen i Iladalen park er jo der ennå. Har blitt stor flott lekeplass der Abid i sin tid fikk ordna basketballbane. 🏀

Jeg er så glad for at Abid har fått hjelp til å takle sykdommen sin, at han klarte å bli advokat som han ønsket, at han får jobbe med noe som han brenner for og ikke minst for at han fikk sin Nadia!
Ikke alle evner å oppnå drømmene sine. Da er det lett å skylde på systemet og Norge. 

Hadde vært så fint om alle, absolutt alle, kunne føle seg verdsatt og elsket. Tror det er kuren mot sinte unge voksne menn. 

Fundamentalisme og hat hadde fått særs dårlige kår om alle fant sin plass i samfunnet.

At Abid til slutt valgte å søke hjelp hos psykolog for å ta tak i ting, viser en selvinnsikt som er få forunt! 

Han tar et oppgjør med æreskulturen, fordommer, hat, mistenkelighet og urett.



⚠️

Nok er nok, synes jeg.
Nå må mennesket utvikle seg.
Nå et høyere nivå av forståelse.
La smålighet og selvhevdelse ligge. 

Se lenger enn sin egen nese.
Håpet er der.
Tenk hvordan verden hadde vært om vi klarte å se forbi all støy, 

og evnet å se på hverandre som likeverdige, 

med åpenhet, velvilje, godhet, aksept, respekt og positivitet.
Uten å se ned på, eller opp til, 

uten ved å møte andre blottet for trang til å hevde, eller rakke ned på oss selv. 

At vi kan føle at det er nok å være den man er, 

det være seg blåøyd eller brunøyd, blond eller mørk, høy eller lav, lege eller vaskehjelp, fra vestkant eller østkant ...

Altruisme og alt det der. 

Du skjønner tegninga, sant?!  

🙌

Ble lei meg på side 124, når han overfor sine pakistanske slektninger truet med å gifte seg med en gori, en norsk, blond jente, hvis han ikke fikk gifte seg med Nadia.
Sitat: "Tanken på at jeg skulle finne en norsk kone, ville være det aller verste. Det var helt utenkelig, verre enn noe."
Direkte vondt å lese.
Er bare sørgelig hvordan rasisme etser iltert i menneskesinn ...


😭

Alle mann til pumpene ble på side 138 da han endelig fikk forlove seg med Nadia.
Takk til Robert fra Iladalen, Hamad fra barnevernet, Teepo fra PSS og Nadia for at dere var der for Abid. Som han selv skriver: "De var familien jeg hadde valgt selv, de få jeg kunne dele alt med, vennene som hadde holdt meg i live."

Det finnes noen mennesker som lyser så sterkt, som den tidligere barnepleieren på Ullevål, Grete Bakken. Tenk så viktig den første grunnleggende omsorgen hennes var for Abid. 4 eksistensielt viktige måneder i hans liv.
Hjertet mitt blødde i kapittelet Brevet, og når jeg leste siste setning på side 177, fløt orda fullstendig sammen på grunn av tårer.

📚

"Vi går og bærer på en sekk. Den er fylt med alle de utfordringene som våre foreldre hadde. Lav inntekt. Fattigste boforhold. Møte med rasisme. Sekken vår er full, men vi må legge sekken fra oss og se videre."

"Rolig tok jeg opp et kakestykke.
"Har du bakt den?" sa jeg.
"Nei, det er søsteren min som har gjort det, jeg har bare laget glasuren."
Jeg så alvorlig på henne og holdt blikket hennes. Så delte jeg kaken i to, skilte kakebunnen og glasuren fra hverandre - og spiste glasuren. "

"Folk som meg, som har følt seg små og forsøkt å skjule seg i veldig mange år, kan ha et umettelig behov for å komme frem."

"Hennes frigjøring skulle komme gjennom min, og min frigjøring, den kom også igjennom hennes."

"Sinne fylte en stor plass i livet mitt, det kunne velte frem og flyte som glovarm lava gjennom tanker og kropp."

📚

English

◦•●◉❁◉●•◦

🍃

The book is a declaration of love for Abid's wife Nadia, but also tells about a tough upbringing, and the inner and outer struggle to adapt to Norwegian society, for equality, and for the next generation's opportunity to live free lives, according to values ​​they can stand for, based on their own believes.

"I calmly picked up a piece of cake. "Did you bake it?" I said. "No, my sister did, I just made the icing." I looked at her seriously and kept her gaze. Then I split the cake in two, separated the cake base and the icing - and then ate the icing."

~ From the book My fault by Abid Raja

🍃

....

Tittel: Min skyld
Forfatter: Abid Raja
Forlag: Cappelen Damm
Omslag: Marius Renberg

Kategori: Selvbiografi
Utgitt: 2021

Sider: 240

Tingenes tilstand av Sandra Lillebø

 

Tingenes tilstand

Nok en gang en roman i sjangeren virkelighetslitteratur, om et dysfunksjonelt forhold mellom mor og datter.

For det er helt klart at forfatteren skriver om sin egen mor, 

men alt er litt ullent. 

Sitter igjen med en følelse av at forfatteren ikke borret like dypt jevnt over. Ikke dypt nok. 

For oss lesere er det vanskelig å være fullt og helt med, når hun utelater viktige ting. 

Men jeg skjønner, det er muligens fordi hun ikke ønsker å utlevere helt. Kanskje vil hun ikke blottlegge seg selv fullstendig heller?

Hun formidler mer sine egne følelser, 

enn hva hun rent konkret har opplevd som vanskelig. 

Hun reagerer sterkt på små ting, 

men sånn er det jo når en har nådd en grense, det skal så lite til.

Forfatteren skriver også om selve skrivingen. 

Vi tar del i prosessen. Hvordan hun tenker rundt det å utlevere moren og seg selv. 

En slags nødvendig renselse. En katarsis for om mulig å fri seg fra fortidens makt, sånn jeg tolker det da.

Hun skriver om å være et barn som må ta voksenansvar.

Et barn, som må bli voksen, tar voksenrollen, blir en liten voksen, som så må late som om hun er et barn, oppføre seg som et barn så andre barn og voksne skal oppfatte henne som et. 

Alt fordi det er hva som er forventet av de rundt, de utenfra. 

Hun er som en mor for moren. Alltid der om hun trenger det, som støtte og hjelp for å holde fasaden. Et normalt liv, et vanlig hjem.

Datteren er sykelig opptatt av å forsøke å organisere verden. Det utarter seg såpass at hun får tvangstanker og må gjøre bestemte ting i gitte situasjoner.

Jeg tenker at traumer setter spor som skjærer seg dypt inn i personlighetens irrganger.

Er ikke alltid en kan sette ord på, eller vite hvorfor, en tenker og reagerer som en gjør, men en vet at det kommer fra grunnen av, fra dypet.

Tror forfatteren prøver å gripe fatt i det uangripelige.

Leste et sted at det var umulig å skille moren og datteren fra hverandre i handlingen, at det var en umulig bok å lese. 

Jeg er ikke enig! 

Syntes aldri det var vanskelig å skjønne hvem som var hvem.

Vi kan lese at moren har svekkede sjelsevner, er psykotisk og schizofren, og at datteren er redd for at hun kan ha samme sykdom som hun mener må ha gått i arv blant kvinnene i familien, men det blir avkreftet av behandler hun har. Hun tar dette opp flere ganger gjennom boken. Tror det er viktig for henne å klarlegge. Dep. ep. mod. er en diagnose hun får, og hun har gjentatte ganger opplevd dissosiasjon. 

Vi snakker om et menneske hvis fortid har satt dype avtrykk.

Norsk virkelighetslitteratur er virkelig i siget. Kommer bare flere og flere utgivelser. Reality på TV har vært populært lenge, og er nå i ferd med å spre seg i andre kanaler.

Det er opp til hver enkelt å mene noe om dette, men jeg ser at det kan være problematisk, særlig med tanke på de det skrives om. 

Den som skriver sitter med sin virkelighet, og står fritt til å legge til og trekke fra. Personer denne ikke liker kan trekkes ned, gjøres verre, mens en selv kan slippe lettere unna, omskrives, glorifiseres.

Vanskelig det der ... 

Ærlighet er tross alt subjektivt.

Mottoet når det kommer til lesing av litteratur som dette bør være noe ala dette:

Svelg aldri noe rått, for det kan medføre magebesvær. 

Å lese med et klart hode og bankende hjerte, er helt klart best!

Dette er forfatterens første roman, og jeg tipper at det ikke er hennes siste.

🔍

Interessant psykologisk uttrykk å sjekke opp:

Dissosiasjon

📚

"Jeg vet ikke om hun er en det er mulig å kjenne. Noen mennesker går rundt sånn, med et oppløst, ødelagt selv, med en personlighet som er så knust at det eneste som kan gi dem en form for sammenheng og identitet, er den kontinuerlige ensomheten de lever med fra de fødes til de dør."

(Datteren sier om moren)

"At den schizofrene er en splittet personlighet, er en misforståelse. Den schizofrene har ingen personlighet. Hun er oppsplitting, fragmentert. Knust, kastet i gulvet."

"Hvordan finne ord som tilslører uten å lyve? Som er åpne mot verden, men som likevel beskytter?"

"Erkjennelsen av tingenes tilstand, av sorgen og av kjærligheten som fortsatt er der, tross alt."

"Det eneste som var ektefølt hjemme hos oss, var likegyldighet vi uttrykte ved å overse alle andres ønsker og behov, hvor små eller store de enn var. Og det eneste som oppsto spontant, var forurettheten i hver og en av oss da denne likegyldighet på et eller annet tidspunkt uunngåelig rammet oss selv."

"Alle som vil ha noe av meg, jeg gir dem det de vil ha. Da jeg var tenåring, lå jeg med alle guttene som ville, og det eneste jeg kom på å skamme meg over, var at det ikke var flere av dem, og at de ikke var penere, jeg tenkte det var det som sa mest om meg. Jeg var aldri tiltrukket av eller forelsket i noen av dem, det falt meg ikke inn å forlange noe sånt."

📚

🍃

Yet again a novel in the autofiction genre, about a dysfunctional relationship between mother and daughter. 

"𝘚𝘰𝘮𝘦 𝘱𝘦𝘰𝘱𝘭𝘦 𝘸𝘢𝘭𝘬 𝘢𝘳𝘰𝘶𝘯𝘥 𝘭𝘪𝘬𝘦 𝘵𝘩𝘢𝘵, 𝘸𝘪𝘵𝘩 𝘢 𝘥𝘪𝘴𝘴𝘰𝘭𝘷𝘦𝘥, 𝘥𝘦𝘴𝘵𝘳𝘰𝘺𝘦𝘥 𝘴𝘦𝘭𝘧, 𝘸𝘪𝘵𝘩 𝘢 𝘱𝘦𝘳𝘴𝘰𝘯𝘢𝘭𝘪𝘵𝘺 𝘵𝘩𝘢𝘵 𝘪𝘴 𝘴𝘰 𝘴𝘩𝘢𝘵𝘵𝘦𝘳𝘦𝘥 𝘵𝘩𝘢𝘵 𝘵𝘩𝘦 𝘰𝘯𝘭𝘺 𝘵𝘩𝘪𝘯𝘨 𝘵𝘩𝘢𝘵 𝘤𝘢𝘯 𝘨𝘪𝘷𝘦 𝘵𝘩𝘦𝘮 𝘢 𝘬𝘪𝘯𝘥 𝘰𝘧 𝘤𝘰𝘯𝘯𝘦𝘤𝘵𝘪𝘰𝘯 𝘢𝘯𝘥 𝘪𝘥𝘦𝘯𝘵𝘪𝘵𝘺 𝘪𝘴 𝘵𝘩𝘦 𝘤𝘰𝘯𝘵𝘪𝘯𝘶𝘰𝘶𝘴 𝘭𝘰𝘯𝘦𝘭𝘪𝘯𝘦𝘴𝘴 𝘵𝘩𝘦𝘺 𝘭𝘪𝘷𝘦 𝘸𝘪𝘵𝘩 𝘧𝘳𝘰𝘮 𝘵𝘩𝘦 𝘵𝘪𝘮𝘦 𝘵𝘩𝘦𝘺 𝘢𝘳𝘦 𝘣𝘰𝘳𝘯 𝘶𝘯𝘵𝘪𝘭 𝘵𝘩𝘦𝘺 𝘥𝘪𝘦. "

~ From the novel 𝘚𝘵𝘢𝘵𝘦 𝘰𝘧 𝘢𝘧𝘧𝘢𝘪𝘳𝘴 by Sandra Lillebø (My translation)

🍃

Bokomslag

....

Forfatter: Sandra Lillebø

Forlag: Oktober

Utgitt: 2020

Sider: 179

Dagny av Aasne Linnestå

Dagny

Lys, mørk, absurd og humoristisk bok om en pandemi, isolasjon, ensomhet, behov, fortvilelse, og om å finne nytt lys i ei urolig tid og i en omskiftelig verden.

Romanen tegner et bilde av en ensom og sørgende, godt voksen kvinne.

Hun går rundt i huset sitt, ut med hundene og en tur til butikken når det er nødvendig.

Mannen hennes Temuri døde av et hjerteinfarkt for et par måneder siden, og sønnen er ute og reiser.

Covid herjer, og Dagny synes det er skremmende å tenke på at sønnen Albert Camus på 20, mest sannsynlig befinner seg i Kina, med våtmarkeder og stor smittespredning.

Sønnen har vært på reise siden han fylte 18, for nær 3 år siden.

Hun jobber egentlig som assistent i barnehage, men nå er den stengt, og hun permittert. 

Dagny tenker på ungene. De som bor trangt og kanskje ikke har det så greit hjemme. Hun er bekymret, og ringer sjefen Laura om barna. Spesielt lille KAS tenker hun på, men får bare til svar at det er en vanskelig tid for alle.

En besettelse Dagny har fått er å tjuvlese naboens avis, og klippe ut ting som har med natur, dyr og klima å gjøre. Hun setter utklippene inn i en bok, og legger så avisen tilbake på naboens trapp.

Hehe, en utafor boksen greie hun har fått for seg med den avisa.

Dagny har 2 hunder, Charlie og Chaplin, og katten Gudny.

Det er ensomme dager for Dagny, så godt for henne å ha firbeinte venner, tenker jeg. Et annet fast holdepunkt i livet er samtalene med venninnen Janna fra skoledagene.

Dagny elsker å pynte seg. Aldri en tur ut uten å ha byttet til en annen kjole eller bluse, og leppestiften må på.

Et traume hun bærer på er at barndomshjemmet hennes brant ned,

med foreldrene i. 

Dagny er enebarn, og må bære alt alene.

Det har satt spor som gjør henne redd for tilknytninger. Noe som bidrar til at hun trekker seg unna, blir bister og fordømmende.

Dagny befinner seg i en slags zoonose-psykose. 

Hun leser artikkel om høyhastighetssamfunnet, som byr på begreper som permanent og destruktiv vekst. Det treffer henne, hun blir klartenkt og holder en appell på kjøkkenet der hun forbanner kapitalismen og nyliberalismen, og som hun kaller det, andre styggedommer.

Lurt grep av forfatteren å bruke pandemien som bakteppe for dette andre som vi burde tatt tak i. Hvordan vi mennesker regjerer over planeten som om vi ikke er en del av den. At alt henger sammen, og at vi ikke slipper unna hvis vi fortsetter som vi gjør.

Dagny er vegetarianer, og verdiene hennes skinner så skinnende klart når tankene først får fotfeste og fritt leide. 

Jeg elsker den siden av henne!

Boka er bærer av en sorg etter ektemannen som er borte, og en sønn som har tatt vingene fatt og befinner seg på andre siden av jorden, men også av en slags eksistensiell krise.

En enslig kvinne som isoleres som følge av pandemien forårsaket av Covid-19. Hentes frykt for alt, stort og smått. Redselen for at alt dette er begynnelsen på slutten. At denne trusselen mot alt er menneskeskapt. Det er så mye å inn over seg for henne, at hun ikke klarer det. Hun lar seg overrumple av den stadige strømmen av nyheter, og blir engstelig, om ikke rent ut livredd.
Angsten hennes ligger utenpå.

Dagny bryr seg om, og tenker på alt og alle, men tross omsorgen, er hun ikke alltid i stand til å vise omsorg. Virker som dette gnager henne, og at det på en måte er kjernen i alt. Redselen for seg selv, for å tape seg selv, for å trå feil, gjøre feil, være feil. For mye, for lite, den en i bunn og grunn er og må lære seg å leve med. Ens eget jeg.

Boka er litt sær og annerledes, og jeg liker det!

 

Forfatteren har tidligere gitt ut dikt, noe en kan spore i boka, som er både fabulerende og poetisk.

Noen av betraktningene er rent ut små kunstverk av ord satt i system!

😭

Alle mann til pumpene på side 150 når Dagny oppsøker den lille gutten KAS, og på 236 da Albert viser moren bildet i albumet.

🔍

Roman det blir henvist til som kanskje hadde vært noe å lese:

Og dagen varer lenger enn et århundre av Tsjingiz Ajtmatov

👫

"Ikke gå foran meg, kanskje følger jeg deg ikke, og ikke gå bak meg, for kanskje viser jeg deg ikke veien. Gå ved siden av meg og bare vær min venn."

~ Albert Camus

....

📚

"... bøkene, som gav meg strømmene av sitater, tilfeldige nedslag på stille dager, åpne en bok, falle i staver over det som kunne få seg til å stå der, før jeg kjente innskrenkningens kraft på ny, og trakk meg tilbake, slik jeg sikkert alltid har trukket meg tilbake, ..."

"STEINEN ER OVERVELDENDE VAKKER i det skarpe, dagslyset.

Filosofen som hevdet at knapt noe menneske har sett rent hvitt, tok feil.

Jeg skriver Temuris navn i luften ved hjelp av det etterlengtede savnet."

"Enhver lykkestund på jorden vil for alltid ha hastverk."

"Og kanskje er jeg ikke så avfeldig allikevel, og kanskje vil det virkelig finnes noe som kan kalles fremtid, selv om alt snart er over, and I have nothing to loose."

"Idet han passerer meg, legger han hånden sin mot kinnet mitt. Den lander lett, lett på et sulteforet kinn, før alt er over på ny, og jeg håper inderlig at det kjentes tørt og varmt og trygt for ham så lenge det varte."

"Jeg vil si noe til sønnen som handler om alt dette jeg ikke forsto, og fremdeles ikke forstår, vil si noe til Albert om tilkortkommenhet. Og kjærlighet. Og vansker. Og sår. Alt dette man ikke har ord for. Som man går og tviholder på, eller skjuler.

Og jeg har ikke de ordene, men nå klemmer han meg, og jeg klemmer tilbake, og kanskje, kanskje kan vi greie å gjøre noe litt enklere sammen, allikevel."

"... og så ser jeg ikke mer, for gresset fanger, og jeg må legge meg ned, helt ned i gresset, og selv om jorden er kjølig, blir jeg hos strålene, for de vaier og leer på seg og er veldig tett på, og et av dem legger seg helt inntil det stive kinnet mitt, som om det vil tine meg opp sammen med vårsolen, som stikker i ansiktet og herjer med rynkene."

"... og jeg drister meg plutselig til å tenke at det sikkert er best for oss alle at jeg tillater meg både det ene og litt av det andre i tiden som kommer, siden livet blir fylt av bremsespor, uansett."

📚

🌿

Light, dark, absurd and humoristic book about a pandemic, isolation, need, despair, and about finding new light in a turbulent time and in a world of change.

"𝘌𝘷𝘦𝘳𝘺 𝘮𝘰𝘮𝘦𝘯𝘵 𝘰𝘧 𝘩𝘢𝘱𝘱𝘪𝘯𝘦𝘴𝘴 𝘰𝘯 𝘦𝘢𝘳𝘵𝘩 𝘸𝘪𝘭𝘭 𝘧𝘰𝘳 𝘢𝘭𝘸𝘢𝘺𝘴 𝘣𝘦 𝘪𝘯 𝘩𝘢𝘴𝘵𝘦."

~ 𝘋𝘢𝘨𝘯𝘺 by Aasne Linnestå (My translation)

🌿

Bokomslag

....

Tittel: Dagny

Forfatter: Aasne Linnestå

Forlag: Gyldendal

Omslagsdesign: Egil Haraldsen & Ellen Lindeberg | EXIL DESIGN

Utgitt: 2021

Sider: 244

Er mor død av Vigdis Hjorth

 

Er mor død

Hjerteskjærende oppfølger til Arv og miljø.

Historien er denne gang mer oppdiktet, 
følelsene derimot ...
Er i hvert fall det jeg velger å tro, at dette er et resultat av at en datter velger å si ifra om overgrep, og hva hun sitter igjen med 30 år etter.

Det er selvransakelse, håp og fortvilelse. 

Utenforskap, utfrysing, følelsen av å være utstøtt.

Opprivende bok om mor og datter. 

Om å eie hver sin virkelighet, 

ønsket om forsoning, forståelse, kjærlighet og aksept.

Å innse realiteter, skam og løsrivelse.

Det er ikke lett når fundamentet vakler, og blir revet bort under føttene. 

Å gjenvinne balansen, og akseptere tingenes tilstand.

Føler på en guffen uro når jeg leser. 

Får lyst til å holde rundt den nå 60 år gamle Johanna og fortelle henne at hun er helt ok!

🧡

Har lyst til å bekrefte hennes egne ord om at hun ikke er syk. 

Si til henne at hun er sterk som ikke underkaster seg rollen de to som en gang var vesentlige i livet hennes ønsker å påtvinge henne, 

hennes egen søster og mor.

Poetiske skildringer, og mye bruk av overførte betydninger i boka. Ofte ved å bruke bilder fra natur, med elgen som et slags forløsende midtpunkt, og elementer som jord, mørke og vær.

En datter som lengter etter ubetinget kjærlighet fra moren sin. 

Hun trenger at hjertet blir fylt opp av dette, som er så grunnleggende.

Men moren er ikke der for henne, selv om hun må vite at hennes voksne datter har desperat behov for det. 

Hun er dypt fortvilet. 

Det er ikke noe mer ødeleggende enn å lengte etter kjærlighet når den ikke er. 

Altså, du er bare drivende god på å sette ord på følelser Vigdis. 

Disse to bøkene er viktig i et sosialrealistisk perspektiv, med en tematikk de fleste nok kvier seg for å skrive om, men også for å lese. 

Det er vondt å leve seg inn i handlingen, men viktig!

Fortielse gagner kun de som gjør ondt ...

De som er ute etter lett underholdning, burde nok se seg om etter en annen bok enn denne.

🔍

Boka er særlig inspirert av Arne Garborgs Den bortkomne faderen.

🎨

Det treffende omslagsdesignet er av Øyvind Torseter.

📚

"Når du skaper noe ut fra egne betingelser, kan det vise seg å ha gjenklang i mange."

"Jeg har noe viktig å si henne, selv om jeg ikke har ordene for det eller kjenner innholdet. Det tilhører ikke den rasjonelle sfære."

"Livet går så fort. Det er så mange avgjørende spørsmål vi unngår å stille annet enn i vårt indre, så mye vi unngår å ta opp, selv om menneskene som kunne bidra til oppklaring og opplysning lever. Vi kunne oppsøkt dem og avkrevd dem svar, men gjør det ikke, fordi? Vi uansett ikke ville få svar, heller ikke om vi tagg og ba, eller fordi det ikke er verdt prisen, ydmykelsen, ubehaget. Avstår fra avgjørende informasjon for å unngå ubehag, dette eneste lille livet, mens det uløste, uvisse kan plage oss livet ut, særlig om nettene, eller?"

"At barn fornekter sine foreldre, er forståelig, at foreldre fornekter sine barn, og så hardnakket, er sjeldent."

"Jeg har alltid følt meg alene i verden. Det er grunnfølelsen min."

"Jeg hadde fått synliggjort det som før var usynlig og fått usannsynliggjort det som før hadde virket sannsynlig, at hun måtte være glad i meg på en eller annen måte."

📚

🇬🇧

A mother' s love is not always unconditional. 

The daughter needs her hearth to be filled by it, just as fundamental as that. 

But her mother is not there for her, even if she must know that her grown up daughter needs it the uttermost. 

She is in deep despair. 

There's nothing more devastating as longing for love when it's missing. 

"I`ve always felt alone in the world. That`s my basic feeling."

~ From the book Are mom dead by Vigdis Hjorth (My translation)

....

Forfatter: Vigdis Hjorth

Forlag: Cappelen Damm AS

Omslagsdesign: Øyvind Torseter

Utgitt: 2020

Sider: 359

Kohts bok av Joachim Førsund

Kohts bok

Christine legger kortene på bordet. Kanskje ikke alle, men mange. 

Ei herlig og raus dame, som ved å være brutalt ærlig er med på å knuse noe av den skammen mange bærer rundt på. 

For vi er tross alt bare mennesker, og mye skal til for å kunne leve et helt feilfritt liv. De aller aller fleste av oss trår en del feil, både hist og her. 

Å være åpen, er dessuten en måte for henne å kunne eie sin egen historie. 

At en av Norges morsomste damer velger å være åpen og ærlig om mindre morsomme ting, og velger å riste støvet av gamle skjeletter i skapet, med oss som publikum, gjør ikke akkurat at en liker henne noe mindre!

Føler tvert i mot veldig med henne, og vil at alt skal ordne seg!  

Skjønner godt hvorfor hun valgte Joachim Førsund til å skrive. Han har en god penn. 

Fikk ikke lyst til å legge fra meg boka. Ble dratt inn i handlingen. 

Selve tittelen Kohts bok er i følge Koht selv en slags analogi til Jobs bok fra bibelen.

Job blir utsatt for gjentatte prøvelser av djevelen for å forsøke å få ham til å slutte å tro på Gud. Christine har også hatt sitt når det kommer til prøvelser og fristelser i livet.

Jeg sitter igjen med en følelse av at Christine forsøker å gjøre bot med denne boka ...

Alle mann til pumpene: På side 212 når faren til Christine spør henne om han har vært en god far og hun svarte.

Ellers, tidvis derfra og ut. På side 242 for eksempel, der alle på en brun pub reiser seg for henne og klapper. Omsorg og omtanke i praksis, kaller jeg det! 

Må ha vært veldig godt for Christine å oppleve.

💮

Jeg sender gode tanker til Pernille og Christine. 

Måtte de få mange, mange gode år sammen!

Og jeg heier på deg Christine. 

Ønsker deg av hele mitt hjerte, riktig god bedring!

💮

📚

"Inni hvert eneste menneske er det en diamant som lyser. Selv om den kan virke litt matt av og til."

~ Kohts journalistiske mantra

"For henne er det jo hele vitsen med livet: å føle det, hele tiden ... Hun er helt oppriktig, alltid. Hun har et rent hjerte. Et rent, sårbart hjerte."

  ~ Pernille om Christine

"Så lenge folk skjønner at jeg egentlig er snill, så er det greit. Så lenge folk skjønner at jeg ikke er stolt av alt jeg har gjort. Jeg er stolt av meg selv, men ikke av alt jeg har gjort."

~ Christine

📚

"𝑰𝒏𝒔𝒊𝒅𝒆 𝒆𝒗𝒆𝒓𝒚 𝒉𝒖𝒎𝒂𝒏 𝒃𝒆𝒊𝒏𝒈, 𝒕𝒉𝒆𝒓𝒆 𝒊𝒔 𝒂 𝒅𝒊𝒂𝒎𝒐𝒏𝒅 𝒕𝒉𝒂𝒕 𝒔𝒉𝒊𝒏𝒆𝒔. 𝑨𝒍𝒕𝒉𝒐𝒖𝒈𝒉 𝒊𝒕 𝒎𝒂𝒚 𝒔𝒆𝒆𝒎 𝒂 𝒍𝒊𝒕𝒕𝒍𝒆 𝒎𝒂𝒕𝒕 𝒂𝒕 𝒕𝒊𝒎𝒆𝒔."

~ Koht's journalistic mantra

.....

Forfatter: Joachim Førsund
Forlag: Gyldendal Norsk Forlag AS
Omslagsillustrasjon: Agnete Brun
Omslagsdesign: Ida Bru

Utgitt: 2020

Sider: 260

Mamma er trygda av Mímir Kristjánsson

Mamma er trygda

Usentimental bok om et tema som beklageligvis er tabubelagt.
Det å være trygda, avhengig av hjelp fra storsamfunnet, av andre, er neimen ikke lett. Det er skambelagt, også for de pårørende. 

Mímir er brutalt ærlig i sin fremstilling av moren.
Nådeløs på et vis. 

Uføre står nødig frem.

Det er synd!

Hadde vært fint om noen som er innrullet i trygdesystemet kunne skrive sin historie. Håper denne boka åpner ei dør på gløtt for de som måtte ha historier å komme med.

Historien, sett fra sønnen Mímirs ståsted, er på mange måter vond å lese. 

Å være flau over moren, og samtidig kjenne skyldfølelse for det, er vondt.

Han er jo glad i henne, og vil stå opp for henne, men det er neimen ikke alltid like lett.

Synes det er fint at Mímir er så ærlig, selv om det nok må være vanskelig for moren å lese enkelte ting ...

Mímir er ikke bare journalist og politiker for partiet Rødt, han er en habil forfatter også.
Boka er en selvbiografi, men synes han har kvalitet i skrivingen som hadde gjort seg i skjønnlitterær form også.

Synes jeg kommer nærmere den han er når han ikke skriver om gamle minner, uten når nåtid.

Skrivingen får en annen nerve da. Akkurat som følelsene bruser mer når de er mer "ferske".

En klart politisk bok som tar for seg et viktig tema. 

Den tar pulsen på dagens Norge, og bør være av betydning for velferdsstaten vår og videre utvikling av denne!

📚

"Vi har kanskje ikke white trash, og vi har kanskje ikke chavs. Vi har vår egen variant, og dem kaller vi navere".

"Hele mammas verden var skrumpet inn til dette huset, og selv det var for stort".

"Det finnes bare én jernlov her i verden, og det er at de som er rike og friske vinner, mens de som er fattige og syke taper. Hver eneste dag, år ut og år inn".

"Og jeg blir bare så fokkings forbanna når jeg hører folk gjøre narr av trygda folk, for jeg vet hvordan det er, ikke sant, mamma vil jo jobbe, hun vil jo bidra, hun er bare for syk til å gjøre det, og sånn er det for alle de andre trygda også, eller ikke alle, da, men nesten alle, og så blir de bare pissa på av samfunnet, og etterpå kommer folk og peker på dem og sier 'Haha, du lukter!' Er det rart folk stemmer på Trump, skjønner du hva jeg mener?"

📚

....

Omslagsfoto er av Mímir og hans mor

Forfatter: Mímir Kristjánsson

Forlag: Kagge Forlag 

Utgitt: 2019

Sider: 189

Krepsens regnskap av Erik Meling Sele

Krepsens regnskap

Roman med handling fra Stavanger om en introvert regnskapsfører som prøver å manøvrere seg i en ekstrovert verden med åpne kontorlandskap, selskapeligheter og diverse andre sosiale sammenkomster, forhold, relasjoner og generell støy.

Werner Krebs, alias Krepsen, er en mann som er på randen av bristepunktet hva gjelder sosiale forventninger.

Det når et slags høydepunkt når barndomskameraten Sigve Grønnestad starter bevegelsen Make Stavanger Social Again, med en særs ekstrovert agenda om heldagsskole, påtvungne pratepauser, låst arbeidstid og åpne kontorlandskap.

Werner Krebs har bytta jobb før på grunn av overgang til åpent kontorlandskap, og nå ser han seg atter igjen nødt til å sjekke NAV dine sider på nett.
Vi snakker livskrise for Krepsen når det ikke bare planlegges å fjerne cellekontor til fordel for åpent kontorlandskap, uten også attpåtil innføre free seating.

Krepsen blir med sjefen og noen kolleger på hockeykamp etter bruk av en snedig form for frivillig tvang fra sjefens side (i hvert fall sett fra en introverts perspektiv). 

Det ender selvfølgelig ikke bra, og det går så langt som at Krepsen faktisk mister stemmen av stressrelaterte årsaker etter et opptrinn på tribunen.

Det har oppstått en eksistensiell krise for Werner.

Han hadde mista sin kjæreste og næreste Isabella i en bilulykke, og nå gikk akkurat Vibeke fra ham også fordi han ikke klarte å knytte seg til henne. 

Det ble for nært og kvelende.

Det blir et lykketreff for Krepsen når han plutselig kommer over likesinnede. 
For en bevegelse for mer sosialisering krever som seg hør og bør en motbevelgelse, ikke sant.

Mister Mute, eller Hysjemannen som de kaller ham i lokalpressen, er ute med visittkortet sitt og forlanger stillhet. 

Den mystiske K. og Werner finner tonen, og sammen med de andre i den hemmelige aksjonsgruppen gjør de hva de kan for å sette noen kjepper i hjulene for alle disse utprega sosiale og støyende menneskene som nærmest slåss om å snakke høyest og gjøre seg mest bemerka. 

Werner fører regnskap på alt, også livet. Gevinsten skal helst overgå regnskapet.

Krepsen finner igjen seg selv, og forsoner seg med enkelte ting.

Virker som Krepsen endelig fikk balanse i regnskapet til sist ...

En ting er sikkert, det er neimen ikke alltid så lett å være introvert i en ekstrovert verden. 

☺️

Dette er forfatterens tredje roman, og jeg synes han belyser et viktig tema som er reelt nok for mange.  

Sele fyller de fleste setninger med poenger.

Han har utstrakt bruk av humor, noe som gjorde at jeg humra meg gjennom handlingen.
Trollpikken er et av temaene som blir løfta frem i boka.
Hehe, har selv gått fottur dit, så har egenhendig vært vitne til både det ene og det andre der ... 
😉

🕮

"Hvor lenge kunne jeg ha gått uten sosial omgang?

Dager?

Ja.

Uker?

Sannsynligvis.

Måneder?

Ikke umulig.

År?

Hvem vet."

"Solitude. Det betyr noe i retning av god ensomhet. Nødvendig alenetid. Det er et tankekors at norsk språk ikke har et godt ord for solitude. Nordmenn har tydeligvis ikke behov for et begrep som favner om det positive ved ensomheten."

"Jeg tror også at mine mange skuffelser av mennesker har hatt sitt å si. Det er så mange uhøflige og selvhevdende individer som befolker vår klode. ... Jeg tror at utallige møter med freidige mennesker har slipt bort velviljen min."

"Verden styres av de ekstroverte. De sitter bak rattet, og trør ekstra hardt på gassen idet de får øye på oss til fots i veibanen."

"Erkjennelsen av ikke å høre hjemme noe sted slår meg med en tyngde jeg aldri har vært i nærheten av. Jeg er mutters alene på denne kloden. Det finnes ingen som egentlig forstår meg."

"Men på et tidspunkt skjer det noe uforutsett. Det varer kanskje kun et øyeblikk. En hendelse, en utveksling av ord og mimikk, mikroskopisk målt i tid, der man opplever et mentalt samspill med en annen i reisefølget. Et kjapt, men like fullt tydelig klikk. En brikke faller på plass. Et glimt der to sinn ble skjøvet sammen og fikk boltre seg i en felles mental lekegrind. Et ekko av seg selv i en annen. Som der og da får antall gjenstående timer av reisen til å fortone seg som mindre relevant."

🕮

🌿

Open office and free seating aren't optimal for all, at all!
As an introvert Werner Krebs faces a life crisis ...

One thing is for sure, it`s not always easy to be an introvert in an extroverted world.

"The world is ruled by the extroverts. They sit behind the steering wheel and tread extra hard on the accelerator as they spot us walking on foot in the road."

(My translation)

....

Det er forfatteren selv som har stått for det treffende omslagsdesignet av et mutesymbol

Forfatter: Erik Meling Sele

Forlag: Wigestrand

Utgitt: 2019

Sider: 202