fredag 5. juli 2019

På vei til en venn
Visiting a friend is a story of a broken childhood with neglect, abuse and loneliness. A broken child becomes a broken adult ...
He is so vulnerable. 💔

A must read! 📖

........

Dette er historien om Vilgot som barn og voksen, og det er Vilgot som forteller sin erindringshistorie over 30 år etter. Han snakker nesten aldri, men har et rikt og reflektert indre liv.

Handlingen er lagt til Hoff i Oslo, fra Vilgots oppvekst på 60-tallet og fremover.
En syk mor med smerter og psykiske problemer, og en far som har nok med seg selv og det å få dagene til å gå opp.

Språket i boka er så vakkert, neste poetisk. Handlingen på sin side, er alt annet enn vakker.
Det er hjerteskjærende å lese om Vilgot som reker gatelangs, fordi han ikke vil hjem. Overgrepet han blir utsatt for, og hvordan det former ham.

Han føler seg ikke ønsket. Alt han sier og gjør tenker han igjennom, men allikevel blir det feil. Elller aller verst, ingen legger merke til hva han gjør eller sier i det hele tatt. Han lengter.
Vilgot er tilskueren som står på utsiden og ser inn.
Han tenker på Trygve Lie i tårnbygget, på Steffensen som også trasker gatelangs, akkurat som ham selv.

Colamannen gjør unevnelige ting med den lille Vilgot når han som 11-åring er på vei til en venn. Han tenker at Colamannen kanskje gjorde det fordi han nok visste at Vilgot ikke ville ha noen å si det til ...

Selv om Vilgot har venner, Simen og Magne, er dette ei bok om en dyptgripende, altoppslukende og sår ensomhet. For det er ikke alt man forteller til venner. Det er ikke alle hjem som tar imot besøk.

Så treffer han sinnabonden, Greven av Hoff. Moren kaller ham gårdbruker Lange. Han kan sitte stille inne hos Greven og lese. Senere arver Vilgot huset av den ensomme mannen. En som er ensom og alene, tar over etter en annen.

Så må han plutselig ta seg av elefanten Batir, da et sirkus forlater dyret. Elefanten står i Vilgots mørke låve i 6 uker, sviktet. Ingen henter ham. Noen grusomme uker, for Viljot får vondt av Batir som står der fastspent. Elefanten får sår etter fotlenkene, og begynner å veve som et dyr som går frem og tilbake i et altfor lite bur i et zoo.
Til slutt begynner Vilgot å veve han også, inne i huset sitt, og til slutt gjør han det han må, han slipper elefanten fri. Batir løper ut i Oslos gater.
Jeg tenker at elefanten symboliserer Vilgot og andre som ham. Fangenskapet, ufrivilligheten, bundetheten. Selv om man prøver å komme seg fri, slipper en egentlig ikke unna ...

En bok til ettertanke. Handlingen er vond å ta inn, men det trengs. Viktig at vi ser, og forstår disse skyggene som beveger seg nesten umerkelig forbi oss på gata.
Å løfte blikket ut og forbi oss selv. Et smil, et hei, å bry seg ...

Niels Fredrik Dahl fikk Brageprisen for romanen i 2002, og det forstår jeg godt, for dette er en bok som bør leses!

🕮
"Det er viktig å ta en dag av gangen. Å leve en dag av gangen. Ikke leve hver dag som om det var den siste, som noen sier. Men leve en dag av gangen som om den var en dag."

"Jeg klarer dette. En dag av gangen. En dag av gangen til det er over. Vi skal alle dø. Jeg skal også dø, og hvis jeg bare tar en dag av gangen så skal jeg klare å dø til slutt."


"Jeg vet ikke hvorfor han lot meg gå. Kanskje han så på meg at jeg aldri kom til å fortelle noe som helst til noen. Kanskje han så på meg at jeg ikke hadde noen å fortelle det til. Kanskje han så på meg at jeg kom til å fortelle det, men på et språk ingen forsto, et språk som snek seg inn overalt og knuste alt. Kanskje han visste at han hadde kuttet av tungen min, kanskje han visste at det skulle bli så vondt å snakke med den munnen han ga meg."

🕮

Omslagsdesign av Erna Lendvai-Dircksen.