onsdag 17. april 2019

Hemmelige Hytter av Marius Nergård Pettersen

Hemmelige Hytter
Jippi, nå har boka "Hemmelige hytter" endelig deiset nedi postkassa her! 🤗

Jeg er ikke snauere denne gang enn å ha kjøpt herligheten i bursdagsgave fra meg selv, til meg selv. 😁

Her snakker vi go' bok. Flott innbundet. Den ble litt skada i posten, men-men.


Marius Nergård Pettersen er både forfatter og fotograf av det flotte verket, og han har endog vært så elskverdig å signere underverket for meg. 

Geir Henriksen hos Blæst Design står bak bokdesignet. Her snakker vi ikke glanset, men matt papir med fin struktur som er godt å holde i, avstemte fargevalg og gjennomtenkt layout. Vakkert!


Har kun lest de første 28 sidene av boka, men har bladd litt også, og ser at dette er ei bok jeg kommer til å kose meg veldig med! 

Forfatteren har en nær og fin måte å skrive på, og bildene er gode og utrolig stemningsfulle. 
Signert av forfatter


Fikk sporenstreks lyst til å lage meg ei lita hytte selv på hemmelig sted, men gubben stritter imot. 
Tror nesten jeg må få lagt boka lagelig til så han kanskje plukker den opp, og begynner å bla i den, og poff, så er han brått blitt dratt med inn i dette hemmelige universet han også, skal vi nok se ... 😉
Men, det blir først etter at jeg har fått lest den ferdig. 🏠

Oppdatering følger når boka er ferdiglest.


onsdag 10. april 2019

Rase av Monica Isakstuen

Rase
Etter å ha lest "Vær snill med dyrene" av Monica Isakstuen, måtte jeg nesten lese denne oppfølgeren også. 

Leste bøkene, og tok turen til et lokalt bibliotek der forfatteren skulle snakke om utgivelsene sine, og da spesielt om hennes siste roman "Rase".

Det ble et interessant forfattermøte!

Fikk et veldig godt inntrykk av Isakstuen som person! Ikke for at det har noen betydning for om jeg liker, eller ikke liker, en bok. Det er helt løsrevet fra hva jeg nå enn måtte synes og mene om forfatteren.

I "Rase" fortsetter Isakstuen med sin særegne skrivestil. Poetisk og punktvis, som jeg liker så godt.


Boka viser ennå klarere enn i forløperen at hovedpersonen har et temperamentsproblem. 
Hun er så mye sint, og lar det gå utover både mann og barn. 
Uten empati for andre enn seg selv når det røyner på, blottet for forståelse overfor barn, dyr eller andre voksne. 
Hun evner ikke å se hvorfor andre uttrykker seg på den ene eller andre måten.
Det er så rått at jeg nesten holder pusten når jeg leser.

Boka har en jeg- og du-form, men vi skjønner tidlig at det er Karen og hennes nye mann det er snakk om.

Monica Isakstuen

Hovedpersonen er utrolig selvsentrert. Hun reflekterer over hva hun gjør som kan oppfattes som galt, men gjør det mest med tanke på at noen kan se hva hun gjør, og at de da vil fordømme henne, ikke fordi hun ikke hadde klart å skade dem det gjelder, når sinnet er der. 

Hun tenker mye på hva barn kan huske, og bære med seg gjennom livet, og vet hva innstilling, tanker og oppførsel hun burde hatt, men ...

Når det går en kule varmt, er det kun de mulige konsekvensene som stopper henne, ikke hennes eget innebygde moralske kompass og medfølelse for den andre, der og da, i situasjonen. 

Blir opprørt når jeg leser, og håper at hovedpersonen ikke skal gå over streken. Hun er så nær ... 
Beveger seg på en stram, tynn line.  
Tanker og handlingsmønstre viser at ikke alle voksne mennesker nødvendigvis er voksne.
Å være barnlig når man kan, men voksen når man må.

Malende bilder om en hverdag som ikke er bra. 
En psykiater som hovedpersonen refererer til som ikke-psykologen hjelper noe, men tenker at hele familien nok hadde hatt nytte av hjelp utenfra. 
Karin vil jo ikke være sint, rope høyt og ta hardt i barna, så det er håp.
Bokas siste avsnitt lar dette håpet fra Karin på vegne av barna skinne igjennom, heldigvis.

Føler ikke at boka prøver å normaliserer noe som ikke burde være normalt. At en skal tenke at det er greit å behandle unger dårlig og respektløst, er en urovekkende tanke for de fleste av oss, og jeg tror virkelig ikke det er meningen fra forfatterens side.
Hun løfter frem en problemstilling som det blir lagt lokk på i samfunnet. Et tabu. Ved å få temaet opp til overflaten, vil kanskje noen av de som kjenner seg så altfor godt igjen, søke hjelp. 


På forfattermøtet sa Isakstuen at hun ikke kunne tenke seg å skrive om sinne igjen. Det forstår jeg godt. Må være utrolig krevende, og en påkjenning rent psykisk. 
Selv jeg som leser syntes jo det var vanskelig!

Gleder meg til å lese mer av forfatteren, men synes det er litt godt å vite at det ikke kommer en oppfølger til disse to bøkene, i hvert fall ikke hvis ting eskalerer ytterligere,- for det er så innmari vondt å lese om ...


🕮

"Om hvor mange krangler kommer du til å gå fra meg?"

"En gutt som reiser seg og tar plass og synger, en gutt som lever sitt eget liv, et helt enestående liv. Mine ord og mine hender er ikke det eneste som former ham. Han er sin egen, han er fri. De er fri."

🕮

tirsdag 9. april 2019

Vær snill med dyrene av Monica Isakstuen

Bookface av Vær snill med dyrene
Tok for meg vinneren av Brageprisen for 2016, "Vær snill med dyrene" av Monica Isakstuen.

En opprørende bok om barnefordeling!
Trist, beskrivende og provoserende. Alt på en gang, på en måte.

Liker at forfatteren ikke blander inn barnefaren, uten fokuserer på hovedpersonens livskrise i forhold til det å gå ut av et forhold, og hvordan det påvirker hennes forhold til deres lille datteren.


Jeg kjenner meg ikke igjen i en del av de tankene og følelsene som hovedpersonen har, men prøvde allikevel å leve meg inn i hvordan hun opplever ting. 
Ble en slags sosialantropologisk tilnærming her altså, for jeg har aldri klart å bli sint på et lite barn. 
Ei heller har jeg skadet dyr bare for å se hvordan de reagerer. Har tråkka på maur og annet i skogen, endt livet til horder av blodsugende mygg, og smasha utallige fluer innendørs, men aldri med vitende og vilje gått inn for å plage hverken dyr eller insekter, for å studere deres reaksjoner. Karin gjør dette som liten, helt uten uttalte følelser, innlevelse i hvordan det måtte være for det andre livet.
Er ikke mye psykologi en skal lese før man kommer borti lignende karaktertrekk, uten at jeg skal gå nærmere inn på det.


Forfatteren bruker et språk som grenser mot poesi, noe jeg liker veldig godt!
Hoppende tanker, drømmer, betraktninger og malende situasjonsbeskrivelser.

Det refereres til andre verk, med stort hell. Blant annet der hun løfter frem historien om ham som levde alene i villmarka fra filmen "Into the wild" fra 2007. Treffende!
Blir lei meg bare jeg tenker på siste del av filmen, og hvordan det må ha vært for Christopher mot slutten ... 

Enkeltsetninger blir også satt på egne sider, noe som gjør dem sterkere. Et bra vikemiddel!
Språket er direkte, her og nå, og i jeg-form.

Selv om jeg ikke har samme utfordringene som Karin hva gjelder kontakt med sitt eget grunnleggende følelsesliv og annet, er det å måtte forholde seg til et tema som ikke kun er navlebeskuende, fra mitt helt egne lille ståsted i livet, en god ting.
Meninger som utfordrer ens egne og som viser at et annet menneske kan ha en helt annen virkelighetsoppfattelse og væremåte enn hva en selv har, er utviklende. 

Selv om handlingen var tøff å forholde seg til, klarte jeg ikke å legge boka fra meg. Ikke ei bok jeg glemmer med det første. 
Ergo, lesverdig, men provoserende! 

Disse sosialrealistiske romanene slutter ikke å engasjere!


Finnes en bok nummer to som heter "Rase." Jeg har lest den også. Kommer innlegg om den om litt.


🕮

" Myter som vedrører mor-barn-relasjonen:

Bryst er best
Ingen mor vil skade barnet sitt
Ingen mor vil forlate barnet sitt
Morskjærlighet er ubetinget"


"Med pekefingeren på den ene hånden klemte jeg et av de tynne bakbeina fast til steintrappa. Bitte små kneledd med pusete hårvekst, hvis jeg så nøye etter. Med den andre hånden fanget jeg solstråler i glasskåret etter en brusflaske, sendte dem gjennom i konsentrert form, det gjaldt å treffe hardt og lenge. Sikte seg inn, holde glasskåret i samme posisjon, konsentrert, se punktet med lys bli til fortærende røyk, kjenne det ikke upåvirkede insektets sammentrekninger idet beinet tok fyr, og her var jeg framme ved det kritiske punktet, ikke å slippe taket i beinet som dro, men heller ikke holde for hardt, for stankelbeinets anatomi er skjør, et lite rykk og delene løsner."


"Minner er mikroskopiske partikler i fritt fall. Rist på hodet, så blander de seg. Rist en gang til, så finner de nye formasjoner."

🕮


mandag 1. april 2019

Som i et speil av Gunnar Staalesen

Som i et speil
Leseutfordringen for april er en bok som har vunnet Rivertonprisen.
Gunnar Staalesen vant prisen for andre gang i 2002, med kriminalromanen "Som i et speil", 

og i og med han er min svigermors tremenning, ble valget enkelt, det ble den.

Vi blir, i kjent stil, med privatetterforsker Varg Veum ut på oppdrag. Tråder blir trukket mellom en gammel kriminalsak, og en mulig ny, samtidig som et shipping-konsern blir gått etter i sømmene.
Nye opplysninger kommer stadig til i form av små drypp, og helt oppklart blir saken først mot bokens slutt, som seg jo hør og bør i en god krim.

Forfatteren er god på å skrive, og glimter innimellom til med poetiske innslag.
I løpet av de 290 sidene, kjedet jeg meg aldri! 📖


Ikke vanskelig å forstå hvorfor Staalesen er en av norges mest populære krimforfattere!



🕮

"Over byen hvilte en demonstrativ ro, en illusjon som snart skulle bli brutt; om ikke før, så i allfall når de første bussene begynte å rulle gjennom gatene og morgentrafikken skylte som en dyster dønning gjennom bygatene, et tidevann som tok alle ting med seg: mørke minner, ubehagelige tanker og søvnløse netter ..."

"Jeg følte meg som gårsdagens mann. Morgendagen var en utopi jeg aldri ville få oppleve."


🕮