fredag 18. februar 2022

Tingenes tilstand av Sandra Lillebø

 

Tingenes tilstand

Nok en gang en roman i sjangeren virkelighetslitteratur, om et dysfunksjonelt forhold mellom mor og datter.
For det er helt klart at forfatteren skriver om sin egen mor, 
men alt er litt ullent. 
Sitter igjen med en følelse av at forfatteren ikke borret like dypt jevnt over. Ikke dypt nok. 
For oss lesere er det vanskelig å være fullt og helt med, når hun utelater viktige ting. 
Men jeg skjønner, det er muligens fordi hun ikke ønsker å utlevere helt. Kanskje vil hun ikke blottlegge seg selv fullstendig heller?

Hun formidler mer sine egne følelser, 
enn hva hun rent konkret har opplevd som vanskelig. 
Hun reagerer sterkt på små ting, 
men sånn er det jo når en har nådd en grense, det skal så lite til.

Forfatteren skriver også om selve skrivingen. 
Vi tar del i prosessen. Hvordan hun tenker rundt det å utlevere moren og seg selv. 
En slags nødvendig renselse. En katarsis for om mulig å fri seg fra fortidens makt, sånn jeg tolker det da.

Hun skriver om å være et barn som må ta voksenansvar.
Et barn, som må bli voksen, tar voksenrollen, blir en liten voksen, som så må late som om hun er et barn, oppføre seg som et barn så andre barn og voksne skal oppfatte henne som et. 
Alt fordi det er hva som er forventet av de rundt, de utenfra. 
Hun er som en mor for moren. Alltid der om hun trenger det, som støtte og hjelp for å holde fasaden. Et normalt liv, et vanlig hjem.

Datteren er sykelig opptatt av å forsøke å organisere verden. Det utarter seg såpass at hun får tvangstanker og må gjøre bestemte ting i gitte situasjoner.

Jeg tenker at traumer setter spor som skjærer seg dypt inn i personlighetens irrganger.
Er ikke alltid en kan sette ord på, eller vite hvorfor, en tenker og reagerer som en gjør, men en vet at det kommer fra grunnen av, fra dypet.

Tror forfatteren prøver å gripe fatt i det uangripelige.

Leste et sted at det var umulig å skille moren og datteren fra hverandre i handlingen, at det var en umulig bok å lese. 
Jeg er ikke enig! 
Syntes aldri det var vanskelig å skjønne hvem som var hvem.
Vi kan lese at moren har svekkede sjelsevner, er psykotisk og schizofren, og at datteren er redd for at hun kan ha samme sykdom som hun mener må ha gått i arv blant kvinnene i familien, men det blir avkreftet av behandler hun har. Hun tar dette opp flere ganger gjennom boken. Tror det er viktig for henne å klarlegge. Dep. ep. mod. er en diagnose hun får, og hun har gjentatte ganger opplevd dissosiasjon. 
Vi snakker om et menneske hvis fortid har satt dype avtrykk.

Norsk virkelighetslitteratur er virkelig i siget. Kommer bare flere og flere utgivelser. Reality på TV har vært populært lenge, og er nå i ferd med å spre seg i andre kanaler.
Det er opp til hver enkelt å mene noe om dette, men jeg ser at det kan være problematisk, særlig med tanke på de det skrives om. 
Den som skriver sitter med sin virkelighet, og står fritt til å legge til og trekke fra. Personer denne ikke liker kan trekkes ned, gjøres verre, mens en selv kan slippe lettere unna, omskrives, glorifiseres.
Vanskelig det der ... 
Ærlighet er tross alt subjektivt.

Mottoet når det kommer til lesing av litteratur som dette bør være noe ala dette:
Svelg aldri noe rått, for det kan medføre magebesvær. 
Å lese med et klart hode og bankende hjerte, er helt klart best!


Dette er forfatterens første roman, og jeg tipper at det ikke er hennes siste.



🔍
Interessant psykologisk uttrykk å sjekke opp:
Dissosiasjon


📚

"Jeg vet ikke om hun er en det er mulig å kjenne. Noen mennesker går rundt sånn, med et oppløst, ødelagt selv, med en personlighet som er så knust at det eneste som kan gi dem en form for sammenheng og identitet, er den kontinuerlige ensomheten de lever med fra de fødes til de dør."
(Datteren sier om moren)

"At den schizofrene er en splittet personlighet, er en misforståelse. Den schizofrene har ingen personlighet. Hun er oppsplitting, fragmentert. Knust, kastet i gulvet."

"Hvordan finne ord som tilslører uten å lyve? Som er åpne mot verden, men som likevel beskytter?"

"Erkjennelsen av tingenes tilstand, av sorgen og av kjærligheten som fortsatt er der, tross alt."

"Det eneste som var ektefølt hjemme hos oss, var likegyldighet vi uttrykte ved å overse alle andres ønsker og behov, hvor små eller store de enn var. Og det eneste som oppsto spontant, var forurettheten i hver og en av oss da denne likegyldighet på et eller annet tidspunkt uunngåelig rammet oss selv."

"Alle som vil ha noe av meg, jeg gir dem det de vil ha. Da jeg var tenåring, lå jeg med alle guttene som ville, og det eneste jeg kom på å skamme meg over, var at det ikke var flere av dem, og at de ikke var penere, jeg tenkte det var det som sa mest om meg. Jeg var aldri tiltrukket av eller forelsket i noen av dem, det falt meg ikke inn å forlange noe sånt."

📚



🍃

Yet again a novel in the autofiction genre, about a dysfunctional relationship between mother and daughter. 


"𝘚𝘰𝘮𝘦 𝘱𝘦𝘰𝘱𝘭𝘦 𝘸𝘢𝘭𝘬 𝘢𝘳𝘰𝘶𝘯𝘥 𝘭𝘪𝘬𝘦 𝘵𝘩𝘢𝘵, 𝘸𝘪𝘵𝘩 𝘢 𝘥𝘪𝘴𝘴𝘰𝘭𝘷𝘦𝘥, 𝘥𝘦𝘴𝘵𝘳𝘰𝘺𝘦𝘥 𝘴𝘦𝘭𝘧, 𝘸𝘪𝘵𝘩 𝘢 𝘱𝘦𝘳𝘴𝘰𝘯𝘢𝘭𝘪𝘵𝘺 𝘵𝘩𝘢𝘵 𝘪𝘴 𝘴𝘰 𝘴𝘩𝘢𝘵𝘵𝘦𝘳𝘦𝘥 𝘵𝘩𝘢𝘵 𝘵𝘩𝘦 𝘰𝘯𝘭𝘺 𝘵𝘩𝘪𝘯𝘨 𝘵𝘩𝘢𝘵 𝘤𝘢𝘯 𝘨𝘪𝘷𝘦 𝘵𝘩𝘦𝘮 𝘢 𝘬𝘪𝘯𝘥 𝘰𝘧 𝘤𝘰𝘯𝘯𝘦𝘤𝘵𝘪𝘰𝘯 𝘢𝘯𝘥 𝘪𝘥𝘦𝘯𝘵𝘪𝘵𝘺 𝘪𝘴 𝘵𝘩𝘦 𝘤𝘰𝘯𝘵𝘪𝘯𝘶𝘰𝘶𝘴 𝘭𝘰𝘯𝘦𝘭𝘪𝘯𝘦𝘴𝘴 𝘵𝘩𝘦𝘺 𝘭𝘪𝘷𝘦 𝘸𝘪𝘵𝘩 𝘧𝘳𝘰𝘮 𝘵𝘩𝘦 𝘵𝘪𝘮𝘦 𝘵𝘩𝘦𝘺 𝘢𝘳𝘦 𝘣𝘰𝘳𝘯 𝘶𝘯𝘵𝘪𝘭 𝘵𝘩𝘦𝘺 𝘥𝘪𝘦. "

~ From the novel 𝘚𝘵𝘢𝘵𝘦 𝘰𝘧 𝘢𝘧𝘧𝘢𝘪𝘳𝘴 by Sandra Lillebø (My translation)

🍃


Bokomslag

....

Forfatter: Sandra Lillebø
Forlag: Oktober
Utgitt: 2020
Sider: 179