 |
| Ingen kan hjelpe meg - En lesereise med Elling |
Ambjørnsen starter boken ved å skrive følgende:
"At forfatterens sjel og karakter er å finne i hans eller hennes forfatterskap er en selvfølge som ikke bør vekke noen form for debatt".
Dette setter tonen på et vis.
Ikke noen tvil om at Ingvar Ambjørnsen er vittig.
Han er lun, skarp, dyp, morsom og gravalvorlig når han trer inn i Ellings verden. Vi kjenner oss nok alle litt igjen, og samtidig ikke. Alle har vi nok noen rundt oss som ligner litt også.
Dette er en annerledes bok.
Elling tar for seg en bok av Michel Houellebecqs bok Lanzarote,
og begir seg ut på en lesereise.
Han bestemmer seg for å lese et kapittel om dagen, ikke mer.
Elling (som ikke helt utenkelig er forfatterens sendebud her, tenker jeg) ytrer:
"Litteraturkritikken gis stadig mindre plass. Dette prosjektet - en grundig gjennomgang av en tekst - samt mine nedtegnede refleksjoner, tanker og assosiasjoner under lesingen, er mitt stillfarne angrep på selve tidens ånd".
Det viser seg å være en skikkelig grisete roman, i hvert fall på overflaten. Elling kommer også til å si at han leser en roman om Lanzarote til sin husvert Annelore Friman Clausen, og selvfølgelig skulle det da vise seg at hun og hennes avdøde ektemann var på øya sammen den gang de var unge. Hun vil gjerne lese boka når Elling er ferdig med den.
Det blir ikke lett for Elling. Faktisk blir det et realt dilemma for ham.
Hver gang noe med seksuelle undertoner, eller enda verre, når det rett ut blir beskrevet seksuelle ting uten engang å være en hentydning, kvier han seg. Han vil ikke at husverten skal lese denne boka!
Elling er med på reisen til Lanzarote i tanker og drømmer.
Lever seg inn i handlingen, og tar sågar Annelore og hennes ektemann Sigurd med i handlingen.
Elling er en tenkende mann, og har grenser, for et sted synes han nok grensen må gå.
Historien blir for ham for fiktiv etter som handlingen skrider frem. Han lar seg ikke overbevise.
Boken er ikke troverdig.
Ett er for meg sikkert, Ambjørnsen viser oss vei inn i hans egne tanker rundt forfatterskapet sitt ved å bruke denne twisten i fortellermåte.
Han er litt Elling, men på en overdreven måte, og samtidig er han virkelig ikke Elling i det hele tatt.
Ambjørnsen er en mester på eksistensialisme, og alltid med et skråblikk på samfunnet.
Det Ambjørnsen får vist ved å la Elling få lese boka og dissekere den, er hvordan han selv forholder seg til skriving, lesere og seg selv som forfatter.
Ambjørnsen humrer nok litt for seg selv når han skriver om litteraturanmeldere og synsere (som undertegnede synser, hehe).
Vi gis ingen høy stjerne.
Særlig når anmeldere tar for seg hypede utgivelser.
Overfladiske kommentarer, Click & likes, og korte innlegg i sosiale medier om store temaer innenfor kompliserte politiske og religiøse temaer er en del av tiden vi lever i.
Elling (og antagelig Ambjørnsen), har lite til overs for det.
Elling er nok forfatterens alter ego.
Elling har en enorm selvoppholdelsesdrift. Det er godt å se.
Han trives i sitt eget selskap, og godt er det.
På en måte får jeg lyst til å lese boken Lanzarote, for å se om jeg også er enig i Ellings analyse, men på en annen måte ikke.
Dette er ikke en bok jeg hadde dratt med meg fra biblioteket, om ikke for Ambjørnsens valg av denne boken for sin karakter Elling.
Han kommer inn på Jordbærmus av Aune Sand. Kunne mye heller tenke meg å lese den boka. Skulle lest den for lenge siden. Har bare ikke blitt til det. Har ikke lest noe av Michel Houellebecq, men vet at Aune Sand skriver ut fra kjærlighet og respekt.
Han er en bra fyr rett og slett!
Tror ikke jeg blir støtt av å lese Aunes bok.
Tror ikke han kunne fått seg til å skrive noe som ikke var en slags hyllest, fordi det er sånn sjela hans er.
Hmm, altså jeg vet jo ikke, for har ikke lest boka. Er bare en antagelse om sammenhenger.
Person - forfatter - bok.
Kall det gjerne forutinntatt, med positivt fortegn.
Disse andre bøkene av Michel Houellebecq derimot har jeg forutinntatte negative meninger om, rett og slett.
Uff da, leser jeg de bøkene av Michel Houellebecq i tillegg til Jordbærmus, får jeg nok litt i overkant av påfyll av en litteraturkategori jeg ikke er vel bevandret i.
🤯
Kunne så ønske at boken Elling skrev om hadde vært en annen. En med en bedre sluttdel. Både for Elling og min skyld.
Jeg sitter igjen med en vond følelse, akkurat som Elling gjorde.
Ikke rart Annelore ikke har tatt kontakt med ham etter hans løsning på dilemmaet om romanen.
Og jeg? Jeg får bare mer lyst til å trekke meg unna folk når jeg blir tvunget til å legge fra meg naivitetens skjold, og ta inn over meg hvordan enkelte eksemplarer av rasen menneske tenker og agerer.
Det fyller meg med tungsinn.
Jeg dukker ned i den dypeste sorte avgrunn.
Den sort som kun
bunnløs håpløshet rommer ...
🔍
Se nærmere på
Fikk først lyst til å lese boka Lanzarote av Michel Houellebecq, og kanskje Utvidelse av kampsonen samt Underkastelse, men etter å ha lest hvordan den ender, mistet jeg helt lysten.
Orker rett og slett ikke ...
😞
𐩘
📣
Shout out fra meg
Må bare komme med en ytring, eller shout out om du vil:
Hvis en hører lydbok med 4.0 i hastighet, så fortellerstemmen høres ut som en smurf, mister en helt klart noe av brodden i fortellingen. For det som ved første øyekast kan virke litt banalt, har sannsynligvis dybde,
bare en gir seg tid til å ta ordene ordentlig inn.
Fordøye hva som faktisk blir skrevet.
Lydbøker bør ikke økes mer i hastighet enn at en får reflektert over hva som blir formidlet.
For meningen er å få med seg innholdet i bøkene, ikke å lese flest mulig, sant?!
𐩘
📚
Sitater fra boka
"Det gjelder å finne sin egen løype gjennom livet. Det kan ta noe tid, men den som tar seg bryet, vil finne ut at det lønner seg".
"Så langt hadde jeg hatt litteraturen som en trøst, ja, mange ganger også som en mulighet til å flykte unna problemer, flykte inn i andres fantasier og tankesprang, inn i den skriften som var skjønn, ja, den skjønne litteratur. Eller jeg hadde dratt inn i dette landskapet ut fra et ønske om å bli underholdt i noen timer".
"Sitte hjemme hos seg selv og håpe at telefonen ikke ringer. Stirre ut i hagen. På regnet som drypper fra greinene på frukttrærne. Uke etter uke. År etter år. Sitte helt stille og bare registrere at livet går sin ubønnhørlige gang."
"Klimaendringene. Masseutryddelsen av arter. Vi er allerede midt inne i malstrømmen, selv om vi i Vesten ennå ikke helt har tatt inn over oss det som er i ferd med å skje med oss og samfunnet vi lever i."
"Jeg tror at undringen over det man leser i seg selv er et gode. Gjør godt. Utvider ens tankekraft "
📚
English
◦•●◉❁◉●•◦
🍃
Fortunately, Elling is a critical reader, because Houellebecq's book is hard to digest. I really wish he had chosen something else to read, because I like Elling as a bookish tour guide. In the beginning I was all in on it,
but towards the end I got quite low-spirited.
Neither Elling nor I liked the book 𝘓𝘢𝘯𝘻𝘢𝘳𝘰𝘵𝘦!
"𝘐 𝘣𝘦𝘭𝘪𝘦𝘷𝘦 𝘵𝘩𝘢𝘵 𝘵𝘩𝘦 𝘸𝘰𝘯𝘥𝘦𝘳 𝘢𝘣𝘰𝘶𝘵 𝘸𝘩𝘢𝘵 𝘰𝘯𝘦 𝘳𝘦𝘢𝘥𝘴 𝘪𝘴 𝘢 𝘨𝘰𝘰𝘥 𝘵𝘩𝘪𝘯𝘨 𝘪𝘯 𝘪𝘵𝘴𝘦𝘭𝘧. 𝘋𝘰𝘦𝘴 𝘨𝘰𝘰𝘥. 𝘌𝘹𝘱𝘢𝘯𝘥𝘴 𝘰𝘯𝘦'𝘴 𝘱𝘰𝘸𝘦𝘳 𝘰𝘧 𝘵𝘩𝘰𝘶𝘨𝘩𝘵."
~ From the book 𝘕𝘰𝘣𝘰𝘥𝘺 𝘤𝘢𝘯 𝘩𝘦𝘭𝘱 𝘮𝘦 by Ingvar Ambjørnsen (My translation)
🍃
🌿
 |
| Bokomslag |
....
Forfatter: Ingvar Ambjørnsen
Tittel: Ingen kan hjelpe meg
Forlag: Cappelen Damm
Illustrasjoner: Elisabeth Vold Bjone
Omslagsdesign: Elisabeth Vold Bjone
Kategori: Roman
ISBN: 978-82-02-66161-8
Utgitt: 2020
Sider: 156
