tirsdag 26. november 2019

Alice Harts fortapte blomster av Holly Ringland


Alice Harts fortapte blomster


Alice is so fragile, but also yet so strong.

A novel about family secrets, domestic-violence, trauma, coping, river, desert, ocean, recovery ....

Alice learns the language of flowers, just as the women in her family have done before her to cope. Her grandmother is doing what she think is best for her on the flower farm.

This is a fantastic debut by the Australian author Holly Ringland!


The beautiful cover and all the illustrations of the Australian flowers are made by Edith Rewa Barrett.



💮

"Life is lived forward but only understood backward. You can’t see the landscape you’re in while you’re in it."

"The desert's an old dream of the sea."

"She pored over the books. Paused to name every sketched and pressed flower aloud, and speak its meaning; an incantation to end the burden of carrying an untold story inside her."

💮


☆꧁☬ Have courage, take heart. ☬ ꧂☆



..........




Det vakre bokomslag gjorde at jeg fikk lyst til å lese denne boka.

Mellom permene utspiller det seg derimot en historie om vold i nære relasjoner, traumer og hvordan blomsterspråket er med på å åpne dører og gi uttrykk for følelser for kvinner som ikke har noe annet sted å få utløp for dem.

Historien begynner så hjerteskjærende. Det verste jeg vet er når de uskyldigste av de uskyldige, barn, gravide og dyr blir behandla dårlig!
Det er så vondt å lese om vanskelig barndom ...


Ni år gammel flytter Alice til farmoren sin June på blomsterfarmen Thornfield etter en traumatisk opplevelse, der begge foreldrene dør. 
Faren Clem var voldelig, noe som gikk ut over moren Agnes, datteren og til og med hunden Toby som mister hørselen på grunn av mishandling. 

Det tegnes et foruroligende bilde av kvinnene i familien og mennene deres langt tilbake i tid, helt fra Alices tippoldemor Ruth Stone som laget en ordbok som hun kalte Thornfield-språket for australske blomster. 
Mishandling, drap, kjærlighet, drømmer og svik ...

Blomstene og blomsterspråket var gaver fra Ruth. 
Det var de måtene kvinnene hadde overlevd på.
På dronning Victorias tid var det populært for engelskmenn å snakke dette språket, og vi gjør det vel på en måte enn i dag.
Nelliker når sorg er vanlig i begravelser og ved kondolanser, røde roser symboliserer jeg elsker deg og så videre.

Alice Hart blir floriograf på Thornfield gård, der hvor villblomstene blomstrer, men velger å løsrive seg og dra ut i ørkenen for å starte et nytt liv.
 Det ender ikke helt som tenkt og historien holder på å gjenta seg.

Synes det er en fin debutroman fra forfatteren!


😭
Alle mann til pumpene:
Yupp, ble selvfølgelig litt grining. 
På side 448, 449 og 467 fløt plutselig ordene ut for meg gitt ...



💮

"Livet lever vi forlengs, men vi kan bare forstå det baklengs. Du kan ikke se landskapet der du befinner deg, så lenge du står midt inne i det."
(s. 21.
I etterordet står det at forfatteren skrev det etter inspirasjon fra Søren Kierkegaard).


"... et bibliotek måtte være en stille hage av bøker, et sted der fortellingene grodde som blomster."


"Det var det faren hennes var best til, å stoppe og blokkere alt."


"Fortiden har en snodig evne til å skyte nye skudd. Hvis du ikke omgås dem på riktig måte, vil disse historiene fortsette å sette frø."

"Ørkenen er en eldgammel drøm om havet."

"Han hadde forsynt seg av livet hennes, kroppen hennes, sinnet hennes, og han hadde sannelig forsynt seg godt."


"Hun fordypet seg i bøkene. Gjorde små pauser for å si høyt navnet på hver tegnet og presset blomst og uttale betydningen dens, en magisk formel for å gjøre slutt på byrden med å bære på en ufortalt historie inni seg."


💮


☆꧁☬ Vær fryktløs, fatt mot! ☬꧂☆



🔍
Dette fikk jeg lyst til å sjekke nærmere etter å ha lest boka:
Ørkenerter og Inintifrø.


..........

Oversatt av Torodd Lien

Originaltittel: The Lost Flowers of Alice Hart
Forlag: /Strawberry Publishing
Utgitt på engelsk: 2018
Utgitt på norsk: 2019
Sider: 492

torsdag 21. november 2019

En dag i desember av Josie Silver

En dag i desember

#1 New York Times bestseller One Day in December is a romantic feel-good novel well fitted for reading now before christmas. 


📚 


"We are a triangle, but our sides have kept changing length. Nothing has ever quite been equal. Perhaps it’s time to learn how to stand on our own, rather than lean on each other."

"I feel like chucking the coffee in the nearest plant pot and ordering a cocktail."

📚 

..........

Hadde sett veldig frem til denne kom i posten, og her var det romantikk og forviklinger i både bøtter og spann. 
Veldig greit med lektyre som denne innimellom. 
Har ikke lest noen bøker av Josie Silver tidligere, men syntes at boka er godt skrevet og hadde noen overraskende vendinger underveis.

Boka er skrevet i en slags dagboksform, der vi ofte får fremlagt hvordan situasjoner blir oppfattet utenfra, for deretter å bli sett fra begge de involvertes side for seg. Det funka veldig bra, synes jeg.
Historien begynner ved juletider 2008 og slutter i samme tidsrom 2017. Historien strekker seg ergo over 9 år, og vi følger hovedpersonen Laurie, bestevenninnen hennes Sarah og Jack fra de er unge voksne og fremover. 
Vi snakker vennskap, kjærlighet og levd liv.

Dette er en av de fortellingene der man vet hvordan det hele kommer til å ende, uten at det egentlig spiller noen som helst rolle, for her var det teppe over beina, noe varmt i koppen og pur kos i lesekroken som gjaldt.
Kall det gjerne easy reading eller feel-good. 



Boka passer perfekt for de av oss som ønsker å slappe av med ei lettlest bok som bobler over av romantikk nå når det begynner å nærme seg jul!


Leseeksemplar fra forlaget Vigmostad & Bjørke


📚

"Hjertet mitt føles lett som en fjær, som om det er bundet fast til en heliumsballong."

"Vi er et triangel, men sidene har alltid forandret lengde. De har aldri vært like. Kanskje det er på tide å lære seg å stå alene i stedet for å lene seg på hverandre."

"Jeg har lyst til å tømme kaffen i nærmeste potteplante og bestille en cocktail."

📚


Boka har jeg fått i form av leseeksemplar fra Vigmostad & Bjørke, meningene er mine egne. 

..........

Fremragende oversatt av Anlaug Lia.

Omslagsfoto: Rekha Arcangel og Cristan Todea (Arcangel Images)
Originaltittel: One Day in December
Første gang utgitt: 2018
Pocketutgave: 2019
Sider: 461


mandag 18. november 2019

Krepsens regnskap av Erik Meling Sele

Krepsens regnskap

Open office and free seating aren't optimal for all, at all!
As an introvert Werner Krebs faces a life crisis ...


One thing is for sure, it`s not always easy to be an introvert in an extroverted world.

🕮

"The world is ruled by the extroverts. They sit behind the steering wheel and tread extra hard on the accelerator as they spot us walking on foot in the road."
(My translation)

🕮

..........

Roman med handling fra Stavanger om en introvert regnskapsfører som prøver å manøvrere seg i en ekstrovert verden med åpne kontorlandskap, selskapeligheter og diverse andre sosiale sammenkomster, forhold, relasjoner og generell støy.

Werner Krebs, alias Krepsen, er en mann som er på randen av bristepunktet hva gjelder sosiale forventninger.
Det når et slags høydepunkt når barndomskameraten Sigve Grønnestad starter bevegelsen Make Stavanger Social Again, med en særs ekstrovert agenda om heldagsskole, påtvungne pratepauser, låst arbeidstid og åpne kontorlandskap.

Werner Krebs har bytta jobb før på grunn av overgang til åpent kontorlandskap, og nå ser han seg atter igjen nødt til å sjekke NAV dine sider på nett.
Vi snakker livskrise for Krepsen når det ikke bare planlegges å fjerne cellekontor til fordel for åpent kontorlandskap, uten også attpåtil innføre free seating.

Krepsen blir med sjefen og noen kolleger på hockeykamp etter bruk av en snedig form for frivillig tvang fra sjefens side (i hvert fall sett fra en introverts perspektiv). 
Det ender selvfølgelig ikke bra, og det går så langt som at Krepsen faktisk mister stemmen av stressrelaterte årsaker etter et opptrinn på tribunen.

Det har oppstått en eksistensiell krise for Werner.
Han hadde mista sin kjæreste og næreste Isabella i en bilulykke, og nå gikk akkurat Vibeke fra ham også fordi han ikke klarte å knytte seg til henne. 
Det ble for nært og kvelende.

Det blir et lykketreff for Krepsen når han plutselig kommer over likesinnede. 
For en bevegelse for mer sosialisering krever som seg hør og bør en motbevelgelse, ikke sant.
Mister Mute, eller Hysjemannen som de kaller ham i lokalpressen, er ute med visittkortet sitt og forlanger stillhet. 
Den mystiske K. og Werner finner tonen, og sammen med de andre i den hemmelige aksjonsgruppen gjør de hva de kan for å sette noen kjepper i hjulene for alle disse utprega sosiale og støyende menneskene som nærmest slåss om å snakke høyest og gjøre seg mest bemerka. 


Werner fører regnskap på alt, også livet. Gevinsten skal helst overgå regnskapet.
Krepsen finner igjen seg selv, og forsoner seg med enkelte ting.
Virker som Krepsen endelig fikk balanse i regnskapet til sist ...

En ting er sikkert, det er neimen ikke alltid så lett å være introvert i en ekstrovert verden. 
☺️

Dette er forfatterens tredje roman, og jeg synes han belyser et viktig tema som er reelt nok for mange.  
Sele fyller de fleste setninger med poenger.
Han har utstrakt bruk av humor, noe som gjorde at jeg humra meg gjennom handlingen.
Trollpikken er et av temaene som blir løfta frem i boka.
Hehe, har selv gått fottur dit, så har egenhendig vært vitne til både det ene og det andre der ... 
😉


🕮

"Hvor lenge kunne jeg ha gått uten sosial omgang?
Dager?
Ja.
Uker?
Sannsynligvis.
Måneder?
Ikke umulig.
År?
Hvem vet."

"Solitude. Det betyr noe i retning av god ensomhet. Nødvendig alenetid. Det er et tankekors at norsk språk ikke har et godt ord for solitude. Nordmenn har tydeligvis ikke behov for et begrep som favner om det positive ved ensomheten."

"Jeg tror også at mine mange skuffelser av mennesker har hatt sitt å si. Det er så mange uhøflige og selvhevdende individer som befolker vår klode. ... Jeg tror at utallige møter med freidige mennesker har slipt bort velviljen min."

"Verden styres av de ekstroverte. De sitter bak rattet, og trør ekstra hardt på gassen idet de får øye på oss til fots i veibanen."

"Erkjennelsen av ikke å høre hjemme noe sted slår meg med en tyngde jeg aldri har vært i nærheten av. Jeg er mutters alene på denne kloden. Det finnes ingen som egentlig forstår meg."

"Men på et tidspunkt skjer det noe uforutsett. Det varer kanskje kun et øyeblikk. En hendelse, en utveksling av ord og mimikk, mikroskopisk målt i tid, der man opplever et mentalt samspill med en annen i reisefølget. Et kjapt, men like fullt tydelig klikk. En brikke faller på plass. Et glimt der to sinn ble skjøvet sammen og fikk boltre seg i en felles mental lekegrind. Et ekko av seg selv i en annen. Som der og da får antall gjenstående timer av reisen til å fortone seg som mindre relevant."

🕮

..........

Det er forfatteren selv som har stått for det treffende omslagsdesignet av et mutesymbol
Forlag: Wigestrand
Utgitt: 2019
Sider: 202

søndag 10. november 2019

Blå av Maja Lunde

Blå

From glaciers, rushing rivers, waterfalls, river mussels, Cinclus cinclus ..., 
to extreme weather, salt water, drought, desert and water shortage ... 
Scary future scenario!

(My translation)

The End of the Ocean by Maja Lunde, is an epic novel about a global water shortage.


🕮

"I take one of my gloves off, put my hand on the ice, it lives under my fingers, my glacier, a big, calm animal that sleeps, but it's a wounded animal, and it can't roar, it's drained every minute, every second, is dying already. "

🕮


..........

Fra breer, brusende elver, fosser, elvemuslinger, fossekaller ...,
til ekstremvær, saltvann, tørke, ørken og vannmangel ...
Skummelt fremtidsscenario!

Tok fatt på denne boka etter å ha lest Bienes historie av samme forfatter.
Maja Lunde skriver så fint om det viktigste sett i lys av menneskehetens historie.
He, sier du nå kanskje, det kan da ikke være det viktigste, og jeg skal gi deg rett i det, men i et overlevelsesperspektiv tør jeg påstå at temaet er dirrende reelt og ytterst viktig!

Hun skriver litt over samme lest som i første bok, og denne gang ved å ha en historie fra 2017 med en aldrende Signe som hovedperson, og en i fremtid fra 2041 der David med datteren er hovedperson. 
Jeg synes det funker veldig bra til en handling som dette.
Det eneste jeg er helt fortvilt uenig i er slutten på fremtidens historie. 
Det var en lidelse å lese fra side 361-366.
Vet at slutten er realistisk nok, men neeeeei, jeg får klaustrofobi.
IKKE la det ende sånn som dette, please Maja, tenkte jeg fortvila når siste side var lest. 
Det var som om de resignerte og godtok situasjonen i stedet for å kjempe videre ... 
Åhhh, jeg ble så fortvila!

Og til orientering: På side 356-357 begynte jeg selvfølgelig å grine ... 😭


Hører folk klage på klimafanatikere, som de populært kaller oss.
Kjenner at jeg blir litt matt og oppgitt. 
Egoister, tenker jeg i mitt innerste sinn og får til tider lyst til å fjerne meg helt fra massene. Finne meg ei lita grotte og leve eremittlivet. 
🤭

Det er så fint at noen tar ansvar og skriver om tema som dette, og det er spesielt viktig i tida vi er inne i nå og åra fremover! 
Vi må begynne å se forbi oss selv for å kunne gi våre barn og barnebarn ei fremtid.
Vi har ferskvann i springen her i vesten, la oss gjøre alt vi kan for at fremtidige generasjoner også får det!


🕮

"Jeg tar den ene votten av, legger hånden mot isen, den lever under fingrene mine, breen min, et stort, rolig dyr som sover, men den er et såret dyr, og den kan ikke brøle, den tappes hvert minutt, hvert sekund, er døende allerede."

"De dør, froskene, utryddes stille, uten at verden bryr seg, en tredjedel av verdens arter er alvorlig truet, men ingen tenker på den, frosken, der den beveger seg gjennom verdens myrlandskap, alltid i kontakt med vann, slimete, unnselig, ikke ekkel nok til å være heslig, ikke rar nok til å være morsom, bare underlig, med sine kvekk, sine hopp, sin flukt fra menneskene."

"... I wish I had a river I could skate away on, og ingenting av det jeg har gjort, har monnet, for jeg har virkelig prøvd, gjennom hele livet har jeg kjempet, men jeg har vært nesten alene, vi har vært så få, vi er så få, det har ikke nyttet, alt vi snakket om skulle skje, har skjedd, varmen har allerede kommet, ingen hørte."

🕮

..........

Ting Maja refererer til som jeg fikk lyst til å se nærmere på etter å ha lest boka:
Blue Gold - World Water Wars (Film av Sam Bozzo fra 2008)

..........

Omslagsdesign: Eivind Stoud Platou (Handverk)
Forlag: Aschehoug
Utgitt: 2017
Sider: 370



fredag 8. november 2019

Ellevte roman, bok atten av Dag Solstad



Første bok om Bjørn Hansen

"Imagine living a whole life, and it`s even my life, without being near the path where my deepest needs can be seen and heard. I`m going to die in silence, it scares me, without a word on my lips, because there's nothing to say."


..........


Dette er første bok om Bjørn Hansen.

Han er nettopp fylt 50 og tar et grunnleggende oppgjør med seg selv, tiden, livet, alt ...



Solstad har et "gammeldags" språk, noe som gjør at jeg tar meg selv i å bli overrasket når for eksempel en microbølgeovn nevnes.

Må bare medgi at det er nettopp det særegne språklige element som tiltaler meg når jeg leser Solstad.

Jeg liker rett og slett måten han ordlegger seg på.



Boka var ikke så tykk, men tettskrevet. Var ikke oppdelt i kapitler i det hele tatt, noe som er uvant.



Handlingsmessig forlater Bjørn sin sønn Peter Korpi Hansen på 2 år og hans mor, til fordel for en ny flamme i Kongsberg. Han flytter dit og begynner i jobb som byens kemner. 
Det går mange år og Bjørn går lei Turid og forholdet opphører. 



Sønnen som han ikke har hatt kontakt med siden han var 14 år kom så brått inn i livet hans igjen, da han som 20-åring skulle begynne studier for å bli optiker og trengte et sted å bo.


Men Bjørn kjeder seg. Ingen og ingenting imponerer ham. 

Han er muligens i en slags eksistensiell krise, tenker jeg.

Han ønsker endring, og Dr. Schiøtz som han kjente fra Kongsberg Teaterforening ble hans medsammensvorne ..., og for en selvpåført omveltning det blir!


Dette betror Bjørn Hansen sin venn Herman Busk på en av deres faste spaserturer: 

"Det han nå ønsket å lese, var en roman som viste at livet var umulig, men uten et snev av humor, verken svart eller av noe annet slag."

Og jeg tenker at det er nettopp dette som er kjernen av hva Dag Solstad prøver å gjøre med denne romanen.


For meg fremstår egentlig Bjørn Hansen som ganske så usympatisk. Spent på om det førsteinntrykket endrer seg i løpet av neste bok.


🕮


"Tenke seg til at jeg skal leve et helt liv, og det er til og med mitt liv, uten at jeg er i nærheten av den sti hvor mine dypeste behov kan bli sett og hørt. Jeg vil dø i taushet, det skremmer meg, uten et ord på leppene, for det er ingenting å si." 

🕮

..........

Forlag: Oktober
Utgitt første gang: 1992
Sider: 144

Engelen din, Robinson av Edvard Hoem

Engelen din Robinson



"I just let the memories slip through my skin, and the wind stroke through my hair. The wind sang its song about the vanity and the passing."

(My translation)

"And what should I say about the fact that our journey through youth had such an impossible end."

(My translation)

..........

Månedens leseutfordring for november på biblioteket var å lese ei bok av en forfatter med jubileum. 
Valgte meg Edvard Hoem som har dobbelt jubileum i år. Han fylte 70 år i mars, og det er dessuten 50 år siden hans første utgivelse, Som grønne musikanter.
 Gratulerer så mye Edvard! 
🎉

Handling der noen voksne venner møtes og ser tilbake på tiden som gymnasiaster i Molde helt på tampen av 60-tallet. 

Hovedpersonen David bor på hybel og blir dratt inn i to trekantdramaer, eller, han er vel rettere sagt midtpunktet i et dobbelt trekantdrama ...

Det ene mellom ham og bestekameraten Johan Ferdinand som begge er forelsket i Marianne, og det andre mellom David, Marianne og hennes mor Lene. Begge ligger med David, og resultatet blir fatalt og uopprettelig ...



Det slår meg at boka stort sett består av mange samtaler og mye tanker, men allikevel mangler dybde. Det blir litt overfladisk. 

Selve plottet er bra, men kunne hatt større spennvidde. 
Virker nesten som det er stemningen i tida fra 60-tallet forfatteren egentlig ville snakke om, ikke interaksjonen mellom menneskene. Dette til tross for at det tilsynelatende er kommunikasjon og handling til stede, virker det ergo noe platt.


Hva var egentlig David og de andre vennenes muligheter, sett opp mot den utvikling og fremtidsønsker de hadde. Hva var deres livsoppgaver?


Vi hører om mennene, og hva de føler og tenker, mens kvinnene bare er som kulisser å regne.
Hvor er kvinnehistoriene?
Jeg vil lese mer om hvordan Marianne, Lene og Eva hadde det.
Tenk om forfatteren kunne skrive en oppfølger som tar for seg den samme historien, men sett ut fra et kvinneperspektiv.
Det hadde vært noe!



Må nesten løfte frem noe jeg har fabulert fælt over.
Kan det være sangen Mrs. Robinson til Paul Simon i Simon & Garfunkel, Hoem henviser til ved bruk av tittelen Engelen din, Robinson? Den ble utgitt 1968, i samme tidsrom som da handlingen utspiller seg.
Lene Mostad var jo på en måte en slags Mrs. Robinson ...

Og drar jeg det enda lenger, tenker jeg på erkeengelen Gabriel, som symboliserer håp, opplysning og kjærlighet. 
"Guds sterke mann". 
Engelen som vil blåse i trompeten på dommens dag.
Hoem er jo religiøs, kan tittelen være tenkt som en slags metafor?
Vet dette er vel søkt, men tanken kan synes logisk også sett i lys av handling.
Navnet betyr Guds sterke mann, men om David var en sånn mann er vel heller tvilsomt. Både som ung, og voksen er handlingene hans særs lite gjennomtenkte, selv om han selv ser på seg selv som veldig intellektuell. 

Jeg synes å merke at det er noe underliggende her, mer som forblir usagt enn sagt,  for å si det sånn. Er dette historien til Hoem selv? Ispedd litt krutt for smellets skyld selvsagt. 

Skulle så ønske at jeg ikke hørte denne på øret når jeg var på tur, uten leste den side for side. Da er det lettere å oppdage dybden, forfatterens skjulte signatur og meninger som ligger godt gjemt mellom linjene.
For dette finnes, om det nå er intensjonen, eller ikke, fra forfatterens side. 


Hehe, var bare noen tanker. Har lyst på svar! Er det ingen andre som lurer? Ikke kommet over noen som har tatt opp dette.
Har prøvd å finne opprinnelsen til tittelen, men det står INGENTING om det på nett. Vanligvis sier tittelen seg selv når man har lest bøker, men ikke her. Jeg kan da umulig være den første som lurer?!

Er det en setning i boka som jeg ikke fikk med meg?
Det er jo godt mulig.
Hadde vært så fint om forklaringen ligger der. Orker ikke lese papirutgaven også, men setter veldig pris på om noen kan hjelpe meg med å oppklare det hele.
Æsj, sånn er det med lydbøker. Er en grunn til at jeg foretrekker papir fremfor propper i ørene.


🕮

"Eg let berre minna stryk gjennom hugen, og vinden strauk meg gjennom håret. Vinden song sin song om det fåfengte og det forbifarne."

"Og hva skulle eg seie om at vår ferd gjennom ungdommen hadde slik ein umoglig ende."

🕮


..........
Forlag: Oktober
Utgitt: 1993
Sider: 261

mandag 4. november 2019

Buddha på loftet av Julie Otsuka

Buddha på loftet


The Buddha in the attic is a historical fiction about Japanese picture brides immigrating to America in the early 1900s.
A quite tragic story for many of them!
It is told in the first person plural, in a way that I`m not used to. So instead of following one main character, we take part in the story of many women.
I like it!

A new continent, cultural clashes, insecuritie, broken dreams, suspicion and an inner earthquake challenging one`s identity ...



This is Julie Otsukas second novel, and she has won several prizes for it. 


🕮
“They learned that some people are born luckier than others and that things in this world do not always go as you plan. STILL”

🕮
..........

Historisk tema om Japanske postordrebruder. som kom sjøveien til USA for å møte sin kommende brudgom av japansk herkomst, og starte et nytt liv. 
Ektemannen var ikke alltid den de hadde sett på fotografiet, og et hardt liv ventet dem.

Så kom Pearl Harbour og mange av dem ble satt i interneringsleirer mistenkt som spioner. Der satt de i flere år, uten rettsvern på tross av at mange av dem hadde amerikansk statsborgerskap, over 100 000 i antall.


Spesiell skrivemåte, der hovedperson er en hel gruppe, og ikke en enkelt person, men jeg likte det. Forfatteren skriver nesten teoretisk og listevis. 
Det forekommer meg nesten som om det er notater hun har gjort seg i researchen til boka, for deretter å bare bruke dem like greit. 
Rå og usentimental fremstilling, men det gjør vondt i hjertet.
 Jeg føler så med dem!
Å komme til et nytt kontinent, kulturkollisjoner, utrygghet, knuste drømmer , mistenkeliggjøring og et indre jordskjelv som utfordret hele ens egen identitet.


🕮
"De lærte seg å finne beskyttere. De lærte seg å skjule harmen. Nei, selvfølgelig. Det gjør ingenting. Det går bra. Vær så god. De lærte seg å aldri vise frykten. De lærte at noen mennesker er født heldigere enn andre og at ting ikke alltid går som man vil her i verden."


"Bladene på trærne fortsatte å snu seg i vinden. Elvene fortsatte å renne. Insekter summet i gresset som alltid. Kråker kraet. Himmelen falt ikke ned ... Og vi visste at det bare var et spørsmål om tid før alle spor etter oss var borte."
🕮

..........

Omslag: Egil Haraldsen & Ellen Lindeberg (Exil Design)
Oversatt av Ika Kaminka
Originaltittel: The Buddha in the Attic
Utgitt første gang i Norge: 2014
Utgitt i USA 2011
Sider: 126