fredag 8. november 2019

Ellevte roman, bok atten av Dag Solstad



Første bok om Bjørn Hansen

"Imagine living a whole life, and it`s even my life, without being near the path where my deepest needs can be seen and heard. I`m going to die in silence, it scares me, without a word on my lips, because there's nothing to say."


..........


Dette er første bok om Bjørn Hansen.

Han er nettopp fylt 50 og tar et grunnleggende oppgjør med seg selv, tiden, livet, alt ...



Solstad har et "gammeldags" språk, noe som gjør at jeg tar meg selv i å bli overrasket når for eksempel en microbølgeovn nevnes.

Må bare medgi at det er nettopp det særegne språklige element som tiltaler meg når jeg leser Solstad.

Jeg liker rett og slett måten han ordlegger seg på.



Boka var ikke så tykk, men tettskrevet. Var ikke oppdelt i kapitler i det hele tatt, noe som er uvant.



Handlingsmessig forlater Bjørn sin sønn Peter Korpi Hansen på 2 år og hans mor, til fordel for en ny flamme i Kongsberg. Han flytter dit og begynner i jobb som byens kemner. 
Det går mange år og Bjørn går lei Turid og forholdet opphører. 



Sønnen som han ikke har hatt kontakt med siden han var 14 år kom så brått inn i livet hans igjen, da han som 20-åring skulle begynne studier for å bli optiker og trengte et sted å bo.


Men Bjørn kjeder seg. Ingen og ingenting imponerer ham. 

Han er muligens i en slags eksistensiell krise, tenker jeg.

Han ønsker endring, og Dr. Schiøtz som han kjente fra Kongsberg Teaterforening ble hans medsammensvorne ..., og for en selvpåført omveltning det blir!


Dette betror Bjørn Hansen sin venn Herman Busk på en av deres faste spaserturer: 

"Det han nå ønsket å lese, var en roman som viste at livet var umulig, men uten et snev av humor, verken svart eller av noe annet slag."

Og jeg tenker at det er nettopp dette som er kjernen av hva Dag Solstad prøver å gjøre med denne romanen.


For meg fremstår egentlig Bjørn Hansen som ganske så usympatisk. Spent på om det førsteinntrykket endrer seg i løpet av neste bok.


🕮


"Tenke seg til at jeg skal leve et helt liv, og det er til og med mitt liv, uten at jeg er i nærheten av den sti hvor mine dypeste behov kan bli sett og hørt. Jeg vil dø i taushet, det skremmer meg, uten et ord på leppene, for det er ingenting å si." 

🕮

..........

Forlag: Oktober
Utgitt første gang: 1992
Sider: 144

Engelen din, Robinson av Edvard Hoem

Engelen din Robinson



"I just let the memories slip through my skin, and the wind stroke through my hair. The wind sang its song about the vanity and the passing."

(My translation)

"And what should I say about the fact that our journey through youth had such an impossible end."

(My translation)

..........

Månedens leseutfordring for november på biblioteket var å lese ei bok av en forfatter med jubileum. 
Valgte meg Edvard Hoem som har dobbelt jubileum i år. Han fylte 70 år i mars, og det er dessuten 50 år siden hans første utgivelse, Som grønne musikanter.
 Gratulerer så mye Edvard! 
🎉

Handling der noen voksne venner møtes og ser tilbake på tiden som gymnasiaster i Molde helt på tampen av 60-tallet. 

Hovedpersonen David bor på hybel og blir dratt inn i to trekantdramaer, eller, han er vel rettere sagt midtpunktet i et dobbelt trekantdrama ...

Det ene mellom ham og bestekameraten Johan Ferdinand som begge er forelsket i Marianne, og det andre mellom David, Marianne og hennes mor Lene. Begge ligger med David, og resultatet blir fatalt og uopprettelig ...



Det slår meg at boka stort sett består av mange samtaler og mye tanker, men allikevel mangler dybde. Det blir litt overfladisk. 

Selve plottet er bra, men kunne hatt større spennvidde. 
Virker nesten som det er stemningen i tida fra 60-tallet forfatteren egentlig ville snakke om, ikke interaksjonen mellom menneskene. Dette til tross for at det tilsynelatende er kommunikasjon og handling til stede, virker det ergo noe platt.


Hva var egentlig David og de andre vennenes muligheter, sett opp mot den utvikling og fremtidsønsker de hadde. Hva var deres livsoppgaver?


Vi hører om mennene, og hva de føler og tenker, mens kvinnene bare er som kulisser å regne.
Hvor er kvinnehistoriene?
Jeg vil lese mer om hvordan Marianne, Lene og Eva hadde det.
Tenk om forfatteren kunne skrive en oppfølger som tar for seg den samme historien, men sett ut fra et kvinneperspektiv.
Det hadde vært noe!



Må nesten løfte frem noe jeg har fabulert fælt over.
Kan det være sangen Mrs. Robinson til Paul Simon i Simon & Garfunkel, Hoem henviser til ved bruk av tittelen Engelen din, Robinson? Den ble utgitt 1968, i samme tidsrom som da handlingen utspiller seg.
Lene Mostad var jo på en måte en slags Mrs. Robinson ...

Og drar jeg det enda lenger, tenker jeg på erkeengelen Gabriel, som symboliserer håp, opplysning og kjærlighet. 
"Guds sterke mann". 
Engelen som vil blåse i trompeten på dommens dag.
Hoem er jo religiøs, kan tittelen være tenkt som en slags metafor?
Vet dette er vel søkt, men tanken kan synes logisk også sett i lys av handling.
Navnet betyr Guds sterke mann, men om David var en sånn mann er vel heller tvilsomt. Både som ung, og voksen er handlingene hans særs lite gjennomtenkte, selv om han selv ser på seg selv som veldig intellektuell. 

Jeg synes å merke at det er noe underliggende her, mer som forblir usagt enn sagt,  for å si det sånn. Er dette historien til Hoem selv? Ispedd litt krutt for smellets skyld selvsagt. 

Skulle så ønske at jeg ikke hørte denne på øret når jeg var på tur, uten leste den side for side. Da er det lettere å oppdage dybden, forfatterens skjulte signatur og meninger som ligger godt gjemt mellom linjene.
For dette finnes, om det nå er intensjonen, eller ikke, fra forfatterens side. 


Hehe, var bare noen tanker. Har lyst på svar! Er det ingen andre som lurer? Ikke kommet over noen som har tatt opp dette.
Har prøvd å finne opprinnelsen til tittelen, men det står INGENTING om det på nett. Vanligvis sier tittelen seg selv når man har lest bøker, men ikke her. Jeg kan da umulig være den første som lurer?!

Er det en setning i boka som jeg ikke fikk med meg?
Det er jo godt mulig.
Hadde vært så fint om forklaringen ligger der. Orker ikke lese papirutgaven også, men setter veldig pris på om noen kan hjelpe meg med å oppklare det hele.
Æsj, sånn er det med lydbøker. Er en grunn til at jeg foretrekker papir fremfor propper i ørene.


🕮

"Eg let berre minna stryk gjennom hugen, og vinden strauk meg gjennom håret. Vinden song sin song om det fåfengte og det forbifarne."

"Og hva skulle eg seie om at vår ferd gjennom ungdommen hadde slik ein umoglig ende."

🕮


..........
Forlag: Oktober
Utgitt: 1993
Sider: 261