onsdag 29. juni 2022

Min skyld av Abid Raja


Min skyld



Boka er en kjærlighetserklæring til Abids kone Nadia, men forteller også om en tøff oppvekst, og den indre og ytre kampen for å tilpasse seg det norske samfunnet, for likestilling, og for den neste generasjons mulighet til å leve frie liv, etter verdier de kan stå inne for selv.

Var vondt å lese om Abids oppvekst. Om mobbingen, volden mot moren, den såkalte oppdragervolden, og ikke minst den psykiske mishandlingen som han alltid har opplevd fra faren.
At han måtte gå 13 år med den ringen som kun var ment å skulle være på plass i knappe 2 måneder, er bare trist. Så mye unødig lidelse! Er handikap nok å ha den sykdommen som det er, selv med blindtarmsstomi ...

Heldigvis har Abid en grunnleggende positive tankegang som må ha reddet ham fra å bli selvdestruktiv, og fra å hate samfunnet, alt og alle.
Han var nær et par ganger, men han klarte seg heldigvis.
Han er takknemlig for de som viste ham godhet og aksept. Møtet med bibliotekaren et et eksempel på hvordan han hegner om øyeblikk som nok ikke alle vet å ta til seg.

At det var Abid selv som gikk til barnevernet som 15 åring, står det stor respekt av! 
Hvordan barnevernet håndterte det, er en helt annen sak.
Han ble kastet litt hit og dit, og det virket nesten som om de hadde berøringsangst fordi foreldrene hans opprinnelig kom fra Pakistan.
Mange hadde blitt ødelagt av den opplevelsen.
Etter et halvt år ble han så og si kastet på gata, og han så ingen annen mulighet enn å dra tilbake til foreldrene.

Tenk at Abid har hele barndommen sin i Iladalen, et sted jeg også har et forhold til. Virker som det var annerledes der når han vokste opp, enn de siste 9 årene som jeg har hatt mye å gjøre med stedet. Gatene, kirken og gressplenen i Iladalen park er jo der ennå. Har blitt stor flott lekeplass der Abid i sin tid fikk ordna basketballbane.
🏀

Jeg er så glad for at Abid har fått hjelp til å takle sykdommen sin, at han klarte å bli advokat som han ønsket, at han får jobbe med noe som han brenner for og ikke minst for at han fikk sin Nadia!
Ikke alle evner å oppnå drømmene sine. Da er det lett å skylde på systemet og Norge. Hadde vært så fint om alle, absolutt alle, kunne føle seg verdsatt og elsket. Tror det er kuren mot sinte unge voksne menn. 
Fundamentalisme og hat hadde fått særs dårlige kår om alle fant sin plass i samfunnet.

At Abid til slutt valgte å søke hjelp hos psykolog for å ta tak i ting, viser en selvinnsikt som er få forunt! 
Han tar et oppgjør med æreskulturen, fordommer, hat, mistenkelighet og urett.



⚠️

Nok er nok, synes jeg.
Nå må mennesket utvikle seg.
Nå et høyere nivå av forståelse.
La smålighet og selvhevdelse ligge. 
Tenke litt lenger enn dit hvor langt ens egen nese rekker.
Håpet er der.
Tenk hvordan verden hadde vært om vi klarte å se forbi all støy, 
og evnet å se på hverandre som likeverdige, 
med åpenhet, velvilje, godhet, aksept, respekt og positivitet.
Uten å se ned på, eller opp til, 
uten ved å møte andre blottet for trang til å hevde, eller rakke ned på oss selv. 
At vi kan føle at det er nok å være den man er, 
det være seg blåøyd eller brunøyd, blond eller mørk, høy eller lav, lege eller vaskehjelp, fra vestkant eller østkant ...
Altruisme og alt det der. Du skjønner tegninga, sant?!  
🙌

Ble lei meg på side 124, når han overfor sine pakistanske slektninger truet med å gifte seg med en gori, en norsk, blond jente, hvis han ikke fikk gifte seg med Nadia.
Sitat: "Tanken på at jeg skulle finne en norsk kone, ville være det aller verste. Det var helt utenkelig, verre enn noe."
Direkte vondt å lese.
Er bare sørgelig hvordan rasisme etser iltert i menneskesinn
...


😭

Alle mann til pumpene ble på side 138 da han endelig fikk forlove seg med Nadia.
Takk til Robert fra Iladalen, Hamad fra barnevernet, Teepo fra PSS og Nadia for at dere var der for Abid. Som han selv skriver: "De var familien jeg hadde valgt selv, de få jeg kunne dele alt med, vennene som hadde holdt meg i live."

Det finnes noen mennesker som lyser så sterkt, som den tidligere barnepleieren på Ullevål, Grete Bakken. Tenk så viktig den første grunnleggende omsorgen hennes var for Abid. 4 eksistensielt viktige måneder i hans liv.
Hjertet mitt blødde i kapittelet Brevet, og når jeg leste siste setning på side 177, fløt orda fullstendig sammen på grunn av tårer.




📚

"Vi går og bærer på en sekk. Den er fylt med alle de utfordringene som våre foreldre hadde. Lav inntekt. Fattigste boforhold. Møte med rasisme. Sekken vår er full, men vi må legge sekken fra oss og se videre."

"Rolig tok jeg opp et kakestykke.
"Har du bakt den?" sa jeg.
"Nei, det er søsteren min som har gjort det, jeg har bare laget glasuren."
Jeg så alvorlig på henne og holdt blikket hennes. Så delte jeg kaken i to, skilte kakebunnen og glasuren fra hverandre - og spiste glasuren. "

"Folk som meg, som har følt seg små og forsøkt å skjule seg i veldig mange år, kan ha et umettelig behov for å komme frem."

"Hennes frigjøring skulle komme gjennom min, og min frigjøring, den kom også igjennom hennes."

"Sinne fylte en stor plass i livet mitt, det kunne velte frem og flyte som glovarm lava gjennom tanker og kropp."


📚



English
◦•●◉❁◉●•◦
🍃


The book is a declaration of love for Abid's wife Nadia, but also tells about a tough upbringing, and the inner and outer struggle to adapt to Norwegian society, for equality, and for the next generation's opportunity to live free lives, according to values ​​they can stand for, based on their own believes.


"I calmly picked up a piece of cake. "Did you bake it?" I said. "No, my sister did, I just made the icing." I looked at her seriously and kept her gaze. Then I split the cake in two, separated the cake base and the icing - and then ate the icing."
~ From the book My fault by Abid Raja


🍃


....

Tittel: Min skyld
Forfatter: Adidas Raja
Forlag: Cappelen Damm
Omslag: Marius Renberg
Kategori: Selvbiografi
Utgitt: 2021
Sider: 240

onsdag 15. juni 2022

Flukt av Carl Frode Tiller

Flukt


Roman om tap, sorg og bearbeidelse.
Elisabeth og Sakarias mistet den 12 år gamle sønnen sin Johannes i en ulykke for ett år siden.
De takler det ulikt, men for dem begge åpner det seg en revne, ei glipe, der de kan se seg selv og andre. 
Minner og hendelser, tanker og følelser. 

Forfatterens bruk av glipen, gjør det mulig å fortelle historien til både, sønnen, faren og moren fra tidligere dager og helt frem til nåtid. 

Boka utspiller seg til å bli mer fantastisk litteratur, der hendelser som går utenfor hva vanlig er oppstår. 
Det blir metafysisk, 
for så å ende opp som noe rent religiøst og kristent.
 
Synes skrivestilen var veldig interessant og spennende, 
men jo lenger ut i boka jeg kom, jo mer tok historien en vending som jeg personlig ikke likte særlig godt. 
Hadde bare vinklingen vært litt annerledes. 
Carl Frode er god på å formidle, og temaet var godt, så personlig syntes jeg det var synd at det utviklet seg i den retningen som det gjorde.
Men hey, vi er alle ulike. 
Mange syntes nok at historien var akkurat sånn som de 
ønsket at den skulle være. 


Dette er forfatterens 7. roman.


🔍
Noe å ta en nærmere titt på som blir nevnt i boka:
Andrebindet i Das Wohltemperierte Klavier av Bach.


📚

"Du beklagar at eg føler det eg føler, sa ho. Men ikke at du oppfører deg slik du oppfører deg. Det er med andre ord mi skyld at ting har vorte slik dei har vorte."

"Det var som om noko eller nokon tenkte gjennom meg, som om eg var opna opp på eit vis, som om sperrer hadde vorte fjerna, slik at alle mulege slags følelsar og tankar og forestillingar kunne renne fritt gjennom meg, det strømte på, framande følelsar og tankar og forestillingar blanda seg med kvarandre og med mine eigne, alt flaut saman og løyste seg opp og flaut saman igjen, på stadig nye måtar og i stadig nye samansetningar, det er som om noko eller nokon tar over meg."

"Det er alltid dei utovervendte som skal bestemme, dei som ler høgt og snakkar heile tida, og som vil bli kjent med absolutt alle, det er dei som visest og hørest best, og dermed trur alle saman at det er det å vere utovervendt som er normalt, ein er liksom rar om ein liker seg best aleine, til og med vi som liker oss best aleine, trur vi er rare, og det er urettferdig, det at dei utovervendte bestemmer at alle må prøve å bli som dei, det er ikkje rett."

📚


..

English
🍃
◦•●◉❁◉●•◦


A book about grief. The loss of a child.
Liked Tillers way of writing, but it's a pitty that the story took a turn into a religious path towards the end.

"𝘐𝘵 𝘪𝘴 𝘢𝘭𝘸𝘢𝘺𝘴 𝘵𝘩𝘦 𝘦𝘹𝘵𝘳𝘰𝘷𝘦𝘳𝘵𝘴 𝘸𝘩𝘰 𝘸𝘪𝘭𝘭 𝘥𝘦𝘤𝘪𝘥𝘦, 𝘵𝘩𝘰𝘴𝘦 𝘸𝘩𝘰 𝘭𝘢𝘶𝘨𝘩 𝘰𝘶𝘵 𝘭𝘰𝘶𝘥 𝘢𝘯𝘥 𝘵𝘢𝘭𝘬 𝘢𝘭𝘭 𝘵𝘩𝘦 𝘵𝘪𝘮𝘦, 𝘢𝘯𝘥 𝘸𝘩𝘰 𝘸𝘪𝘭𝘭 𝘨𝘦𝘵 𝘵𝘰 𝘬𝘯𝘰𝘸 𝘢𝘣𝘴𝘰𝘭𝘶𝘵𝘦𝘭𝘺 𝘦𝘷𝘦𝘳𝘺𝘰𝘯𝘦, 𝘵𝘩𝘦𝘺 𝘢𝘳𝘦 𝘵𝘩𝘦 𝘰𝘯𝘦𝘴 𝘸𝘩𝘰 𝘢𝘳𝘦 𝘴𝘩𝘰𝘸𝘯 𝘢𝘯𝘥 𝘩𝘦𝘢𝘳𝘥 𝘵𝘩𝘦 𝘣𝘦𝘴𝘵, 𝘢𝘯𝘥 𝘵𝘩𝘶𝘴 𝘦𝘷𝘦𝘳𝘺𝘰𝘯𝘦 𝘣𝘦𝘭𝘪𝘦𝘷𝘦𝘴 𝘵𝘩𝘢𝘵 𝘪𝘵 𝘪𝘴 𝘵𝘰 𝘣𝘦 𝘦𝘹𝘵𝘳𝘰𝘷𝘦𝘳𝘵𝘦𝘥 𝘵𝘩𝘢𝘵 𝘪𝘴 𝘵𝘩𝘦 𝘯𝘰𝘳𝘮𝘢𝘭, 𝘰𝘯𝘦 𝘪𝘴 𝘬𝘪𝘯𝘥 𝘰𝘧 𝘸𝘦𝘪𝘳𝘥 𝘪𝘧 𝘰𝘯𝘦 𝘭𝘪𝘬𝘦𝘴 𝘵𝘰 𝘣𝘦 𝘣𝘺 𝘰𝘯𝘦𝘴𝘦𝘭𝘧, 𝘦𝘷𝘦𝘯 𝘸𝘦 𝘸𝘩𝘰 𝘭𝘪𝘬𝘦𝘴 𝘵𝘰 𝘣𝘦 𝘣𝘺 𝘰𝘶𝘳𝘴𝘦𝘭𝘷𝘦𝘴, 𝘵𝘩𝘪𝘯𝘬 𝘸𝘦 𝘢𝘳𝘦 𝘸𝘦𝘪𝘳𝘥, 𝘢𝘯𝘥 𝘪𝘵 𝘪𝘴 𝘶𝘯𝘧𝘢𝘪𝘳, 𝘵𝘩𝘦 𝘧𝘢𝘤𝘵 𝘵𝘩𝘢𝘵 𝘵𝘩𝘦 𝘦𝘹𝘵𝘳𝘰𝘷𝘦𝘳𝘵𝘴 𝘥𝘦𝘤𝘪𝘥𝘦 𝘵𝘩𝘢𝘵 𝘦𝘷𝘦𝘳𝘺𝘰𝘯𝘦 𝘮𝘶𝘴𝘵 𝘵𝘳𝘺 𝘵𝘰 𝘣𝘦 𝘭𝘪𝘬𝘦 𝘵𝘩𝘦𝘮, 𝘪𝘴 𝘯𝘰𝘵 𝘳𝘪𝘨𝘩𝘵."
~ From the book 𝘌𝘴𝘤𝘢𝘱𝘦 by Carl Frode Tiller (My translation)

◦•●◉❁◉●•◦
🍃


Bokomslag

....

Forfatter: Carl Frode Tiller
Forlag: Aschehoug
Omslag: Aina Griffin
Kategori: Roman
Utgitt: 2021
Sider: 200