På vei til en venn av Niels Fredrik Dahl

På vei til en venn

Visiting a friend is a story of a broken childhood with neglect, abuse and loneliness. A broken child becomes a broken adult ...
He is so vulnerable. 💔

A must read! 📖

........

Dette er historien om Vilgot som barn og voksen, og det er Vilgot som forteller sin erindringshistorie over 30 år etter. Han snakker nesten aldri, men har et rikt og reflektert indre liv.

Handlingen er lagt til Hoff i Oslo, fra Vilgots oppvekst på 60-tallet og fremover.
En syk mor med smerter og psykiske problemer, og en far som har nok med seg selv og det å få dagene til å gå opp.

Språket i boka er så vakkert, neste poetisk. Handlingen på sin side, er alt annet enn vakker.
Det er hjerteskjærende å lese om Vilgot som reker gatelangs, fordi han ikke vil hjem. Overgrepet han blir utsatt for, og hvordan det former ham.

Han føler seg ikke ønsket. Alt han sier og gjør tenker han igjennom, men allikevel blir det feil. Elller aller verst, ingen legger merke til hva han gjør eller sier i det hele tatt. Han lengter.
Vilgot er tilskueren som står på utsiden og ser inn.
Han tenker på Trygve Lie i tårnbygget, på Steffensen som også trasker gatelangs, akkurat som ham selv.

Colamannen gjør unevnelige ting med den lille Vilgot når han som 11-åring er på vei til en venn. Han tenker at Colamannen kanskje gjorde det fordi han nok visste at Vilgot ikke ville ha noen å si det til ...

Selv om Vilgot har venner, Simen og Magne, er dette ei bok om en dyptgripende, altoppslukende og sår ensomhet. For det er ikke alt man forteller til venner. Det er ikke alle hjem som tar imot besøk.

Så treffer han sinnabonden, Greven av Hoff. Moren kaller ham gårdbruker Lange. Han kan sitte stille inne hos Greven og lese. Senere arver Vilgot huset av den ensomme mannen. En som er ensom og alene, tar over etter en annen.

Så må han plutselig ta seg av elefanten Batir, da et sirkus forlater dyret. Elefanten står i Vilgots mørke låve i 6 uker, sviktet. Ingen henter ham. Noen grusomme uker, for Viljot får vondt av Batir som står der fastspent. Elefanten får sår etter fotlenkene, og begynner å veve som et dyr som går frem og tilbake i et altfor lite bur i et zoo.
Til slutt begynner Vilgot å veve han også, inne i huset sitt, og til slutt gjør han det han må, han slipper elefanten fri. Batir løper ut i Oslos gater.
Jeg tenker at elefanten symboliserer Vilgot og andre som ham. Fangenskapet, ufrivilligheten, bundetheten. Selv om man prøver å komme seg fri, slipper en egentlig ikke unna ...

En bok til ettertanke. Handlingen er vond å ta inn, men det trengs. Viktig at vi ser, og forstår disse skyggene som beveger seg nesten umerkelig forbi oss på gata.
Å løfte blikket ut og forbi oss selv. Et smil, et hei, å bry seg ...

Niels Fredrik Dahl fikk Brageprisen for romanen i 2002, og det forstår jeg godt, for dette er en bok som bør leses!

🕮
"Det er viktig å ta en dag av gangen. Å leve en dag av gangen. Ikke leve hver dag som om det var den siste, som noen sier. Men leve en dag av gangen som om den var en dag."

"Jeg klarer dette. En dag av gangen. En dag av gangen til det er over. Vi skal alle dø. Jeg skal også dø, og hvis jeg bare tar en dag av gangen så skal jeg klare å dø til slutt."

"Jeg vet ikke hvorfor han lot meg gå. Kanskje han så på meg at jeg aldri kom til å fortelle noe som helst til noen. Kanskje han så på meg at jeg ikke hadde noen å fortelle det til. Kanskje han så på meg at jeg kom til å fortelle det, men på et språk ingen forsto, et språk som snek seg inn overalt og knuste alt. Kanskje han visste at han hadde kuttet av tungen min, kanskje han visste at det skulle bli så vondt å snakke med den munnen han ga meg."
🕮

Omslagsdesign av Erna Lendvai-Dircksen.

Vær snill med dyrene av Monica Isakstuen

Bookface av Vær snill med dyrene

Tok for meg vinneren av Brageprisen for 2016, "Vær snill med dyrene" av Monica Isakstuen.

En opprørende bok om barnefordeling!
Trist, beskrivende og provoserende. Alt på en gang, på en måte.

Liker at forfatteren ikke blander inn barnefaren, uten fokuserer på hovedpersonens livskrise i forhold til det å gå ut av et forhold, og hvordan det påvirker hennes forhold til deres lille datteren.


Jeg kjenner meg ikke igjen i en del av de tankene og følelsene som hovedpersonen har, men prøvde allikevel å leve meg inn i hvordan hun opplever ting. 
Ble en slags sosialantropologisk tilnærming her altså, for jeg har aldri klart å bli sint på et lite barn. 
Ei heller har jeg skadet dyr bare for å se hvordan de reagerer. Har tråkka på maur og annet i skogen, endt livet til horder av blodsugende mygg, og smasha utallige fluer innendørs, men aldri med vitende og vilje gått inn for å plage hverken dyr eller insekter, for å studere deres reaksjoner. Karin gjør dette som liten, helt uten uttalte følelser, innlevelse i hvordan det måtte være for det andre livet.
Er ikke mye psykologi en skal lese før man kommer borti lignende karaktertrekk, uten at jeg skal gå nærmere inn på det.


Forfatteren bruker et språk som grenser mot poesi, noe jeg liker veldig godt!
Hoppende tanker, drømmer, betraktninger og malende situasjonsbeskrivelser.

Det refereres til andre verk, med stort hell. Blant annet der hun løfter frem historien om ham som levde alene i villmarka fra filmen "Into the wild" fra 2007. Treffende!
Blir lei meg bare jeg tenker på siste del av filmen, og hvordan det må ha vært for Christopher mot slutten ... 

Enkeltsetninger blir også satt på egne sider, noe som gjør dem sterkere. Et bra vikemiddel!
Språket er direkte, her og nå, og i jeg-form.

Selv om jeg ikke har samme utfordringene som Karin hva gjelder kontakt med sitt eget grunnleggende følelsesliv og annet, er det å måtte forholde seg til et tema som ikke kun er navlebeskuende, fra mitt helt egne lille ståsted i livet, en god ting.
Meninger som utfordrer ens egne og som viser at et annet menneske kan ha en helt annen virkelighetsoppfattelse og væremåte enn hva en selv har, er utviklende. 

Selv om handlingen var tøff å forholde seg til, klarte jeg ikke å legge boka fra meg. Ikke ei bok jeg glemmer med det første. 
Ergo, lesverdig, men provoserende! 

Disse sosialrealistiske romanene slutter ikke å engasjere!


Finnes en bok nummer to som heter "Rase." Jeg har lest den også. Kommer innlegg om den om litt.


🕮

" Myter som vedrører mor-barn-relasjonen:

Bryst er best
Ingen mor vil skade barnet sitt
Ingen mor vil forlate barnet sitt
Morskjærlighet er ubetinget"


"Med pekefingeren på den ene hånden klemte jeg et av de tynne bakbeina fast til steintrappa. Bitte små kneledd med pusete hårvekst, hvis jeg så nøye etter. Med den andre hånden fanget jeg solstråler i glasskåret etter en brusflaske, sendte dem gjennom i konsentrert form, det gjaldt å treffe hardt og lenge. Sikte seg inn, holde glasskåret i samme posisjon, konsentrert, se punktet med lys bli til fortærende røyk, kjenne det ikke upåvirkede insektets sammentrekninger idet beinet tok fyr, og her var jeg framme ved det kritiske punktet, ikke å slippe taket i beinet som dro, men heller ikke holde for hardt, for stankelbeinets anatomi er skjør, et lite rykk og delene løsner."


"Minner er mikroskopiske partikler i fritt fall. Rist på hodet, så blander de seg. Rist en gang til, så finner de nye formasjoner."

🕮

Tung tids tale av Olaug Nilssen

Tung tids tale

Var på besøk hos søster som nevnte at det var en leseutfording på biblioteket. 👭
- Oi, den vil jeg være med på, sa jeg.
- Ok, må lese ei bok som har fått Brageprisen innen januar er over, og skrive om den på Instagram, gliste hun.
- Har en hel dag på meg da, repliserte jeg, og tok turen innom biblioteket på vei hjem.

Hadde lest noen bøker som har fått Brageprisen, men ble overrasket over hvor få det faktisk var.
Valget falt på Olaug Nilssen sin bok "Tung tids tale" som fikk Brageprisen i skjønnlitteratur for voksne i 2017.

Lite visste jeg, når jeg satte meg til i godkroken for å lese, at jeg ikke kom til å legge fra meg romanen før alle de 156 små sidene i dagboksform, var ferdig lest. 🛋

Forfatteren legger lite imellom når hun skriver, uten lar opplevelser og tanker rundt hvordan det kan være å ha et funksjonshemmet barn med autisme bli formidlet på en brutalt ærlig måte.
Får følelsen av at hun trenger å få det ut, ha en tydelig stemme, og synes at det er helt greit ... 🌱

Er bare å takke forfatteren for at hun slipper oss inn.
En nær bok som kanskje kommer til å utgjøre en forskjell for noen. Jeg håper, og tror det.
Alle burde lese historien hennes, for Olaug Nilssen fortjener å bli hørt!


📚

"... men så ser eg det vesle barneansiktet ditt framfor meg, den vesle barnehanda di med ein oransje M, du viser han fram, eg høyrer deg forklare at dette er M for mamma, høyrer det vesle klikket av kjøleskapsmagneten når du set han tilbake på plass, og eg gjentar:
- Vi vil ikkje.
Stille
- Det er eksistensielt."

📚