 |
| Kaktus |
Var så heldig å få henvendelse fra HarperCollins om jeg kunne tenke meg å lese denne, og det ville jeg selvfølgelig.
Romanen er en Reese's Book Club Pick (skuespillerinnen Reese Witherspoons bokklubb) og New York Times-bestseller,
så forventningene var store.
Førsteinntrykket var godt.
Likte omslaget!
(se utgreiing om det lenger ned).
Jeg er blant dem som leste boka Eleanor Oliphant har det helt fint,
og som likte den.
Skjønner godt at denne romanen blir sammenlignet med nevnte bok,
for hovedkarakterene har mange likhetstrekk.
Det er brodd i personlighetene til begge.
At Susan liker kaktuser er metaforisk som bare det,
for det er ikke fritt for at noen nok ville sett på henne som ei dame med
en noe piggete personlighet.
Veldig bestemt, likefrem, sær og uten særlig empati og medmenneskelighet.
😄
Hun trives alene i eget selskap, noe hun har gjort helt siden hun var liten.
Hun liker å ha det ryddig og organisert.
Rutiner og forutigbarhet gjør henne trygg i seg selv.
Hun elsker kaktuser.
Nøysomme planter, som henne selv,
mener hun.
🌵
Tar meg i å tenke at Sarah Haywood har samme skrivestil som Ingvar Ambjørnsen i bøkene om Elling.
Dessuten har Susan og Elling påfallende mange sammenfallende karaktertrekk helt frem til siste del av boken, der Susan endres noe.
Hadde det ikke vært for denne siste delen
der alt på magisk vis faller på plass så slutten blir god,
hadde dette blitt mer enn en feelgood.
For det er ikke til å komme utenom at det blir urealistisk og knirker litt i sammenføyningene karaktermessig.
Et tiltak forfatteren muligens syntes hun måtte ta,
hvis alt skulle gå bra til sist.
Et menneske som har hatt en personlighet siden barnsben av endrer seg ikke grunnleggende på grunn av en graviditet.
En som aldri har hatt interesse av å få seg venner eller å interagere med andre mer enn nødvendig, endrer ikke brått på dette i en alder av 45 år.
Dette vet vi jo, så det blir litt irriterende.
Det blir litt for tynt rett og slett.
Ting må jo henge på greip for å virke troverdig.
Hadde historien vært mer kompleks hele veien, hadde dette kunnet bli en virkelig god roman.
Misforstå meg rett, boka var grei nok,
men endte som en lettlest feelgood
i stedet for en mer kompleks og sammensatt bok.
Noe den virkelig hadde gode forutsetninger for å kunne bli.
Lurer på hva folk på spekteret synes om boka?
Jeg tenkte at dette er en person
som hører til under den paraplyen,
helt frem til den noe avvikende sluttdelen.
Hvis vi prøver å se for oss at personligheten hennes ikke har noe med å være på autisme-spekteret, uten på grunn av traumer fra tidlig barndom?
Synes ikke det gjør historien mer troverdig.
Det blir rett og slett for rart å endre så mye på
45-åringen Susan.
På tross av dette jeg har beskrevet over,
er det så absolutt en lesverdig fortelling!
Jeg måtte rett som det var riste litt på hodet og fnise av Susans betraktninger.
Noe av hva hun sa til andre var befriende løsrevet fra det konvensjonelle.
Sarah Haywood er en drivende god historieforteller.
Boken hadde godt språk, var lettlest og fortellingen fløt bra.
En skikkelig page-turner.
Dette er forfatterens første roman, og for en debut det ble!
Boka kommer på Netflix med Reese Witherspoon i hovedrollen som Susan.
Gleder meg til å se hennes tolkning av hovedkarakteren.
😭
Alle mann til pumpene
På side 283 kjente jeg det begynte å trykke på i øynene gitt.
Det samme skjedde i løpet av siste del av kapittel 27.
📗
Bokomslag
Cover er veldig tiltalende.
Kombinasjonen av lekre pastellfarger på matt overflate,
og kaktusen som blomstrer på glossy print,
gjør seg.
Men det er også noe annet symbolsk her, i tillegg til den piggete kaktusen i blomst. Kaktuser blomstrer jo som kjent kun under gitte betingelser.
Eller en kan vel også si at
den blomstrer på tross av de forutsetningene den har lært seg å leve under.
Det symbolske som jeg bet meg mest merke i,
var selve tegningen av bokens hovedperson Susan.
Den viser hvordan hun endres fra å være tilkneppet, formell og innadvendt,
til mer åpen, uformell og utadvendt.
På sykehuset hadde kjortelen hennes glidd av den ene skulderen
og Rob drar den opp.
Kanskje var det akkurat denne lille scenen som gjorde at illustratøren fikk ideen til coveret?
Susan som seg selv i en person,
men allikevel med to ulike uttrykk.
Hennes høyre og venstre side sier noe om personligheten hennes.
Når jeg hadde fått skrevet ned disse betraktningene mine rundt omslaget sjekket jeg med anmeldelser på norsk, svensk, dansk og engelsk, men fant ingen som har nevnt dette.
Det er så obvious når en først har lagt merke til det.
Mesterlig av illustratøren!
Jeg elsker sånt.
Tommel opp og stjerne i margen til
Jenny Liljegren!
⭐️
🔍
Noe å se nærmere på
Susan anbefaler venninnen Kate å lese bøkene
Den kvinnelige evnukk og Frøken Jean Brodies.
Ikke lest dem, men kanskje en gang ...
📚
Sitater fra boka
"Hvis det ikke hadde vært for at jeg har kollegaer, ville livet på jobben ha vært ganske greit."
"Uten rutinene mine føler jeg meg som en jolle der fortøyningen er kuttet."
"Det er merkelig hvordan noe man aldri planla eller ønsket seg, kan ha en sånn virkning på en."
"Hvis det bare er du som har ansvaret for din egen skjebne, kan du ikke bli sviktet."
"Jeg begynte å lure på om en rasjonell beslutning ikke alltid er den beste."
"Jeg har nok visst det ganske lenge, men jeg ville ikke innrømme at jeg, akkurat som alle andre, kan rammes av sånne irrasjonelle følelser, følelser som skreller av det ytre beskyttelseslaget og gjør en utsatt og sårbar."
📚
English
◦•●◉❁◉●•◦
🍃
Susan reminds me of Elling (the character in some of Ingvar Ambjørnsens books). A female version of him.
Must give the illustrator Jenny Liljegren credits for such brilliant book cover.
Not only is the lovely layout in pastel and the glossy cactus symbolic in itself,
the female in the illustration has two personalities in one. Tight, formal and introverted on one side, and more open, unformal and outgoing on the other.
I like it. Highly symbolic!
⭐️
Looking forward to the movie with Reese Witherspoon as Susan.
Quotes from the book
"𝘐𝘧 𝘪𝘵 𝘸𝘢𝘴𝘯’𝘵 𝘧𝘰𝘳 𝘵𝘩𝘦 𝘧𝘢𝘤𝘵 𝘵𝘩𝘢𝘵 𝘐 𝘩𝘢𝘷𝘦 𝘤𝘰𝘭𝘭𝘦𝘢𝘨𝘶𝘦𝘴, 𝘰𝘧𝘧𝘪𝘤𝘦 𝘭𝘪𝘧𝘦 𝘸𝘰𝘶𝘭𝘥 𝘣𝘦 𝘣𝘦𝘢𝘳𝘢𝘣𝘭𝘦."
"If it wasn’t for the fact that I have colleagues, office life would be bearable."
"I was starting to wonder if, perhaps, the rational decision isn’t always the best decision."
"I didn’t want to admit that I, just like everyone else, might be subject to such irrational feelings, feelings that shave away your outer layer of protection and render you exposed and vulnerable."
~ From the book 𝘛𝘩𝘦 𝘊𝘢𝘤𝘵𝘶𝘴 by Sarah Haywood
🍃
 |
| Bokomslag |
❗
Dette er et leseeksemplar fra Forlaget HarperCollins,
men meningene er helt og holdent mine egne.
📕
....
Forfatter: Sarah Haywood
Tittel: Kaktus
Originalens tittel: The Cactus
Forlag: HarperCollins Nordic AB
Oversatt til norsk av: Mona Berge
Språkvasket av: Kaja Rindal Bakkejord
Omslagsdesign: Jenny Liljegren
Kategori: Roman
ISBN: 978-82-84-25204-9
Utgitt på norsk første gang: 2022
Utgitt på engelsk: 2018
Sider: 392
