tirsdag 9. april 2019

Vær snill med dyrene av Monica Isakstuen

Bookface av Vær snill med dyrene
Tok for meg vinneren av Brageprisen for 2016, "Vær snill med dyrene" av Monica Isakstuen.

En opprørende bok om barnefordeling!
Trist, beskrivende og provoserende. Alt på en gang, på en måte.

Liker at forfatteren ikke blander inn barnefaren, uten fokuserer på hovedpersonens livskrise i forhold til det å gå ut av et forhold, og hvordan det påvirker hennes forhold til deres lille datteren.


Jeg kjenner meg ikke igjen i en del av de tankene og følelsene som hovedpersonen har, men prøvde allikevel å leve meg inn i hvordan hun opplever ting. 
Ble en slags sosialantropologisk tilnærming her altså, for jeg har aldri klart å bli sint på et lite barn. 
Ei heller har jeg skadet dyr bare for å se hvordan de reagerer. Har tråkka på maur og annet i skogen, endt livet til horder av blodsugende mygg, og smasha utallige fluer innendørs, men aldri med vitende og vilje gått inn for å plage hverken dyr eller insekter, for å studere deres reaksjoner. Karin gjør dette som liten, helt uten uttalte følelser, innlevelse i hvordan det måtte være for det andre livet.
Er ikke mye psykologi en skal lese før man kommer borti lignende karaktertrekk, uten at jeg skal gå nærmere inn på det.


Forfatteren bruker et språk som grenser mot poesi, noe jeg liker veldig godt!
Hoppende tanker, drømmer, betraktninger og malende situasjonsbeskrivelser.

Det refereres til andre verk, med stort hell. Blant annet der hun løfter frem historien om ham som levde alene i villmarka fra filmen "Into the wild" fra 2007. Treffende!
Blir lei meg bare jeg tenker på siste del av filmen, og hvordan det må ha vært for Christopher mot slutten ... 

Enkeltsetninger blir også satt på egne sider, noe som gjør dem sterkere. Et bra vikemiddel!
Språket er direkte, her og nå, og i jeg-form.

Selv om jeg ikke har samme utfordringene som Karin hva gjelder kontakt med sitt eget grunnleggende følelsesliv og annet, er det å måtte forholde seg til et tema som ikke kun er navlebeskuende, fra mitt helt egne lille ståsted i livet, en god ting.
Meninger som utfordrer ens egne og som viser at et annet menneske kan ha en helt annen virkelighetsoppfattelse og væremåte enn hva en selv har, er utviklende. 

Selv om handlingen var tøff å forholde seg til, klarte jeg ikke å legge boka fra meg. Ikke ei bok jeg glemmer med det første. 
Ergo, lesverdig, men provoserende! 

Disse sosialrealistiske romanene slutter ikke å engasjere!


Finnes en bok nummer to som heter "Rase." Jeg har lest den også. Kommer innlegg om den om litt.


🕮

" Myter som vedrører mor-barn-relasjonen:

Bryst er best
Ingen mor vil skade barnet sitt
Ingen mor vil forlate barnet sitt
Morskjærlighet er ubetinget"


"Med pekefingeren på den ene hånden klemte jeg et av de tynne bakbeina fast til steintrappa. Bitte små kneledd med pusete hårvekst, hvis jeg så nøye etter. Med den andre hånden fanget jeg solstråler i glasskåret etter en brusflaske, sendte dem gjennom i konsentrert form, det gjaldt å treffe hardt og lenge. Sikte seg inn, holde glasskåret i samme posisjon, konsentrert, se punktet med lys bli til fortærende røyk, kjenne det ikke upåvirkede insektets sammentrekninger idet beinet tok fyr, og her var jeg framme ved det kritiske punktet, ikke å slippe taket i beinet som dro, men heller ikke holde for hardt, for stankelbeinets anatomi er skjør, et lite rykk og delene løsner."


"Minner er mikroskopiske partikler i fritt fall. Rist på hodet, så blander de seg. Rist en gang til, så finner de nye formasjoner."

🕮


Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar