 |
| Rase |
Etter å ha lest "Vær snill med dyrene" av Monica Isakstuen, måtte jeg nesten lese denne oppfølgeren også.
Leste bøkene, og tok turen til et lokalt bibliotek der forfatteren skulle snakke om utgivelsene sine, og da spesielt om hennes siste roman "Rase".
Det ble et interessant forfattermøte!
Fikk et veldig godt inntrykk av Isakstuen som person! Ikke for at det har noen betydning for om jeg liker, eller ikke liker, en bok. Det er helt løsrevet fra hva jeg nå enn måtte synes og mene om forfatteren.
I "Rase" fortsetter Isakstuen med sin særegne skrivestil. Poetisk og punktvis, som jeg liker så godt.
Boka viser ennå klarere enn i forløperen at hovedpersonen har et temperamentsproblem.
Hun er så mye sint, og lar det gå utover både mann og barn.
Uten empati for andre enn seg selv når det røyner på, blottet for forståelse overfor barn, dyr eller andre voksne. Hun evner ikke å se hvorfor andre uttrykker seg på den ene eller andre måten.
Det er så rått at jeg nesten holder pusten når jeg leser.
Boka har en jeg- og du-form, men vi skjønner tidlig at det er Karen og hennes nye mann det er snakk om.
 |
| Monica Isakstuen |
Hovedpersonen er utrolig selvsentrert. Hun reflekterer over hva hun gjør som kan oppfattes som galt, men gjør det mest med tanke på at noen kan se hva hun gjør, og at de da vil fordømme henne, ikke fordi hun ikke hadde klart å skade dem det gjelder, når sinnet er der.
Hun tenker mye på hva barn kan huske, og bære med seg gjennom livet, og vet hva innstilling, tanker og oppførsel hun burde hatt, men ...
Når det går en kule varmt, er det kun de mulige konsekvensene som stopper henne, ikke hennes eget innebygde moralske kompass og medfølelse for den andre, der og da, i situasjonen.
Blir opprørt når jeg leser, og håper at hovedpersonen ikke skal gå over streken. Hun er så nær ...
Beveger seg på en stram, tynn line.
Tanker og handlingsmønstre viser at ikke alle voksne mennesker nødvendigvis er voksne.
Å være barnlig når man kan, men voksen når man må.
Malende bilder om en hverdag som ikke er bra.
En psykiater som hovedpersonen refererer til som ikke-psykologen hjelper noe, men tenker at hele familien nok hadde hatt nytte av hjelp utenfra.
Karin vil jo ikke være sint, rope høyt og ta hardt i barna, så det er håp.
Bokas siste avsnitt lar dette håpet fra Karin på vegne av barna skinne igjennom, heldigvis.
Føler ikke at boka prøver å normaliserer noe som ikke burde være normalt. At en skal tenke at det er greit å behandle unger dårlig og respektløst, er en urovekkende tanke for de fleste av oss, og jeg tror virkelig ikke det er meningen fra forfatterens side.
Hun løfter frem en problemstilling som det blir lagt lokk på i samfunnet. Et tabu. Ved å få temaet opp til overflaten, vil kanskje noen av de som kjenner seg så altfor godt igjen, søke hjelp.
På forfattermøtet sa Isakstuen at hun ikke kunne tenke seg å skrive om sinne igjen. Det forstår jeg godt. Må være utrolig krevende, og en påkjenning rent psykisk.
Selv jeg som leser syntes jo det var vanskelig!
Gleder meg til å lese mer av forfatteren, men synes det er litt godt å vite at det ikke kommer en oppfølger til disse to bøkene, i hvert fall ikke hvis ting eskalerer ytterligere,- for det er så innmari vondt å lese om ...
🕮
"Om hvor mange krangler kommer du til å gå fra meg?"
"En gutt som reiser seg og tar plass og synger, en gutt som lever sitt eget liv, et helt enestående liv. Mine ord og mine hender er ikke det eneste som former ham. Han er sin egen, han er fri. De er fri."
🕮
