Den norske drømmen av Kadafi Zaman

Den norske drømmen

En del av de med familie som ble nordmenn for få generasjoner siden, har opplevd utenforskap i Norge, og mange av oss med røtter i Norge blir møtt med mangel på respekt fra innvandrere. 

Ikke greit å bli spyttet etter på gaten av våre nye landsmenn, få slengbemerkninger og blikk. Særlig unge jenter og damer opplever dette.

Håper de klarer å gå rakrygget forbi, uten å se i bakken når mennesker med forakt, eller regelrett hat i blikket, passerer.

På samme måte er det ikke greit for nye nordmenn å oppleve at de ikke er nordmenn nok. 

At fargen på huden skal definere hvem en er.

Som menneskehet har vi da på en måte allerede tapt ved startstreken.

Håper alle som opplever å bli forskjellsbehandlet leser denne boka til Zaman, så de kan forstå at ikke alle er som disse, for de er kun et fåtall, 

som dessverre ødelegger stort for alle andre.

Pendelen svinger hit og dit, fra en gruppe til en annen, et samfunn til et annet, en verdensdel til en annen. 

Noen anser seg suverene over de som ikke måtte være som dem. 

Alltid er det noen som vet best.

Og når den ene dominerer, formaner, krever og pålegger, 

blir den andre redd, skeptisk, føler seg undergravet, utstøtt, maktesløs og truet.

Aksjon fører ubønnhørlig ofte til en eller annen form for reaksjon ...

Det gjennomsyrer på et vis menneskeheten. 

Stammekriger, kolonisering, rivalisering, hevn, ære, suverenitet.

 

Vi må komme forbi mindreverdighetsfølelsen, og det konstante presset etter å være best. 

Hvis alle er seg selv nok, blir det en uhyggelig, kald og ensom verden. 

Vi mister landsbyen og samfunnet. 

Vi blir mistroiske og paranoide, redde og voldelige. 

Kanskje vil barneran, vold, frykt, fremmedhat, rasisme og kriging forvitre, hvis mennesket sluttet å tråkke på andre i sin egoistiske higen etter selv å kunne klatre høyere, og aller helst høyest? 

Vi er alle mennesker, født under samme sol.

Måtte vi finne samhold og fred under den også.

Nok skribling fra meg, nå over til boka. 😅

📖

Fy, så dyktig Kadafi er til å skrive! 

Teksten flyter så lett og naturlig. 

Det er en sann fryd å lese.

Biografier kan enkelte ganger bli litt oppramsende og langdryge, men Kadafi har den personlige nerven som trengs for å få leseren med seg. 

Ikke ett platt eller kjedelig øyeblikk i denne boka!

Forfatteren byr på historie, spenning, dypt alvor og mye lun humor. Og dypt fundamentert skinner Kadafis personlighet igjennom. En personlighet preget av grunnleggende positivitet og håp.

Det var så fint å lese om en nordmann hvis foreldre med opprinnelse i annet land, som ikke har følt på rasisme eller fremmedfrykt i sitt eget hjemland, Norge.

Kadafi har en herlig personlighet. 

Han er varm, klok, omtenksom og empatisk. Han ser andres behov, fellesskapet, samfunnet og helheten. 

Kunne virkelig ønske flere var som ham!

Det er så fint å lese om en mann som tar ting andre hadde blitt provosert over, med stoisk ro. Han ser forbi, og tillegger ikke ting noe mer enn hva de er. Og ikke minst, det virker som han av natur er positiv.

Som når han på ny arbeidsplass fikk en bibel i velkomstgave fra sjefen. 

Lett å rulle seg sammen som pinnsvinet med piggene ut, og ta det som en provokasjon, mens Kadafi han syntes det var fint å få bibel, for han hadde ikke en fra før av.

Selv om han tar opp vanskelige tema og hendelser, er det også humor og artige skråblikk underveis.

Hehe, tenker at han må ha vært veldig søt i lyserosa klær som baby. Moren kledde ham i fargen hun likte aller best, nemlig rosa, og skjønte ikke hvorfor alle trodde sønnen var jente. 😄

Historien om sjåføren med visittkortene er bare hysterisk morsom, heheeee. 🤣

Kadafi ble ikke ingeniør, politiker, soldat eller etterretningsagent, men reporter. 

Som han selv beskriver, har han vært med på å belyse urettferdighet, om den lille mannen som står opp mot makta, om samfunnets skyggesider, og historier fra mennesker både her og utenfor landets grenser.

Vel, litt under cover har han jo vært, med sidesleik og spionering. 

Han har gjort research og oppsøkende virksomhet. 

Kanskje tøffere det enn å være agent egentlig. 😉

Ikke for det, jeg tror han helt klart hadde vært et verdifullt tilskudd til Politiets sikkerhetstjeneste.

Kadafi har dekket mange store og små saker. 

Var hardt å lese om Kadafis opplevelser i Banda Aceh etter tsunamien. Enkelte bilder derfra vil han nok bære med seg resten av livet.

Det samme med dekningen av terrorangrepene på Utøya, og hans, jeg vil si nesten nær-døden opplevelse i Pakistan, der Benazir Bhutto ble forsøkt tatt av dage.

Eller i Gurjat i Pakistan i 2018, da han fra en fengselscelle rapporterte direkte på TV2 sterkt forslått, med blåmerker, sår og brukne ribbein, etter mishandling.

Kadafi løfter i kapitlet Journalist, ikke aktivist, frem den etiske problemstillingen det er å komme et sted for å intervjue, filme og ta bilder, 

i stedet for å hjelpe. 

Han mener en ikke kan gjøre begge deler.

Hvem av oss har vel ikke tenkt, slutt å filme, hjelp dem!

Vanskelig dilemma. 

Jeg hadde nok ikke klart å la være å hjelpe, tror jeg ...

Faren og moren til Kadafi har all mulig grunn til å være stolt av sønnen sin. 

Takk for at dere har gitt ham så mye. 

Han er en kjær person og nordmann for befolkningen. 

Han gir oss nyheter som er tuftet på en grunnmur av 

kjærlighet, ydmykhet, respekt og medmenneskelighet.

Vi som samfunn trenger ham!

At Kadafi helt på tampen av boka velger å løfte frem kona Sadaf, synes jeg er flott. 

Er bare tull å høre at hjemmeværende ikke gjør noe!

Dessuten, uten dem hadde blant annet ikke partnere som Kadafi kunnet gjøre den jobben de gjør.

Takk Sadaf, og takk også til barna Mikael på 16 og Elysha på 20, som hele sitt liv har måttet leve med følgene det er å ha en pappa som er en del av offentligheten, vært der det skjer, både på godt og vondt!

Regner med å se Kadafi mye på TV-skjermen som krimreporter også i årene som kommer.

😭
Alle mann til pumpene:

Andre halvdel av kapitlet Monsterbølgen var vond å lese. Særlig beskrivelsen av moren og barnet.

Det han skriver om Utøya er også vanskelig. Det er jo så nært.

Og på side 190 gråt jeg jaggu en liten skvett også gitt.

🔍

Verdt å ta en nærmere titt på:

Bok som Andreas Skartveit anbefalte Kadafi å lese. 

Han sa: "for leser du den, har du lest det meste."

Boka heter De nasjonale strategier av Rune Slagstad.

Kadafi Zaman sin bok Norge i svart, hvitt og brunt, utgitt 1999.

Dokumentaren Norge til salgs, vist på TV2 januar 2016.

📚

"Lev et liv som gjør at folk snakker godt om deg når du er borte."

"Stå opp for de svake, alltid bli ved deres side og ikke vike i kampen mot urett."

"Små øyeblikk lyser opp stemningen når det store bildet er mørkt."

"En mamma som lærte oss å møte motstand med toleranse og rak rygg."

(Kadafi om moren, og da også foreldrene hennes igjen.)

"Når man jobber sånn, må man ha humor i alvoret, ellers blir det dystert."

📚

🍃

◦•●◉❁◉●•◦


If you've not read this one, 

do so.
Great autobiography.

"𝘓𝘪𝘷𝘦 𝘢 𝘭𝘪𝘧𝘦 𝘵𝘩𝘢𝘵 𝘮𝘢𝘬𝘦𝘴 𝘱𝘦𝘰𝘱𝘭𝘦 𝘵𝘢𝘭𝘬 𝘨𝘰𝘰𝘥 𝘢𝘣𝘰𝘶𝘵 𝘺𝘰𝘶 𝘸𝘩𝘦𝘯 𝘺𝘰𝘶'𝘳𝘦 𝘨𝘰𝘯𝘦."
~ Kadafi Zaman in the book 𝘛𝘩𝘦 𝘕𝘰𝘳𝘸𝘦𝘨𝘪𝘢𝘯 𝘥𝘳𝘦𝘢𝘮 (My translation)

◦•●◉❁◉●•◦

🍃

Bokomslag

....

Tittel: Den norske drømmen

Forfatter: Kadafi Zaman

Forlag: Kagge

Redaktør: Tuva Ørbeck Sørheim

Omslagsbilde: Goran Jorganovich

Omslagsdesign: Terese Moe Leiner

Sider: 195

Utgitt: 2021