Min skyld av Abid Raja

Min skyld

Boka er en kjærlighetserklæring til Abids kone Nadia, men forteller også om en tøff oppvekst, og den indre og ytre kampen for å tilpasse seg det norske samfunnet, for likestilling, og for den neste generasjons mulighet til å leve frie liv, etter verdier de kan stå inne for selv.

Var vondt å lese om Abids oppvekst. Om mobbingen, volden mot moren, den såkalte oppdragervolden, og ikke minst den psykiske mishandlingen som han alltid har opplevd fra faren.
At han måtte gå 13 år med den ringen som kun var ment å skulle være på plass i knappe 2 måneder, er bare trist. Så mye unødig lidelse! Er handikap nok å ha den sykdommen som det er, selv med blindtarmsstomi ...

Heldigvis har Abid en grunnleggende positive tankegang som må ha reddet ham fra å bli selvdestruktiv, og fra å hate samfunnet, alt og alle.
Han var nær et par ganger, men han klarte seg heldigvis.
Han er takknemlig for de som viste ham godhet og aksept. Møtet med bibliotekaren et et eksempel på hvordan han hegner om øyeblikk som nok ikke alle vet å ta til seg.

At det var Abid selv som gikk til barnevernet som 15 åring, står det stor respekt av! Hvordan barnevernet håndterte det, er en helt annen sak.

Han ble kastet litt hit og dit, og det virket nesten som om de hadde berøringsangst fordi foreldrene hans opprinnelig kom fra Pakistan.
Mange hadde blitt ødelagt av den opplevelsen.
Etter et halvt år ble han så og si kastet på gata, og han så ingen annen mulighet enn å dra tilbake til foreldrene.

Tenk at Abid har hele barndommen sin i Iladalen, et sted jeg også har et forhold til. Virker som det var annerledes der når han vokste opp, enn de siste 9 årene som jeg har hatt mye å gjøre med stedet. Gatene, kirken og gressplenen i Iladalen park er jo der ennå. Har blitt stor flott lekeplass der Abid i sin tid fikk ordna basketballbane. 🏀

Jeg er så glad for at Abid har fått hjelp til å takle sykdommen sin, at han klarte å bli advokat som han ønsket, at han får jobbe med noe som han brenner for og ikke minst for at han fikk sin Nadia!
Ikke alle evner å oppnå drømmene sine. Da er det lett å skylde på systemet og Norge. 

Hadde vært så fint om alle, absolutt alle, kunne føle seg verdsatt og elsket. Tror det er kuren mot sinte unge voksne menn. 

Fundamentalisme og hat hadde fått særs dårlige kår om alle fant sin plass i samfunnet.

At Abid til slutt valgte å søke hjelp hos psykolog for å ta tak i ting, viser en selvinnsikt som er få forunt! 

Han tar et oppgjør med æreskulturen, fordommer, hat, mistenkelighet og urett.



⚠️

Nok er nok, synes jeg.
Nå må mennesket utvikle seg.
Nå et høyere nivå av forståelse.
La smålighet og selvhevdelse ligge. 

Se lenger enn sin egen nese.
Håpet er der.
Tenk hvordan verden hadde vært om vi klarte å se forbi all støy, 

og evnet å se på hverandre som likeverdige, 

med åpenhet, velvilje, godhet, aksept, respekt og positivitet.
Uten å se ned på, eller opp til, 

uten ved å møte andre blottet for trang til å hevde, eller rakke ned på oss selv. 

At vi kan føle at det er nok å være den man er, 

det være seg blåøyd eller brunøyd, blond eller mørk, høy eller lav, lege eller vaskehjelp, fra vestkant eller østkant ...

Altruisme og alt det der. 

Du skjønner tegninga, sant?!  

🙌

Ble lei meg på side 124, når han overfor sine pakistanske slektninger truet med å gifte seg med en gori, en norsk, blond jente, hvis han ikke fikk gifte seg med Nadia.
Sitat: "Tanken på at jeg skulle finne en norsk kone, ville være det aller verste. Det var helt utenkelig, verre enn noe."
Direkte vondt å lese.
Er bare sørgelig hvordan rasisme etser iltert i menneskesinn ...


😭

Alle mann til pumpene ble på side 138 da han endelig fikk forlove seg med Nadia.
Takk til Robert fra Iladalen, Hamad fra barnevernet, Teepo fra PSS og Nadia for at dere var der for Abid. Som han selv skriver: "De var familien jeg hadde valgt selv, de få jeg kunne dele alt med, vennene som hadde holdt meg i live."

Det finnes noen mennesker som lyser så sterkt, som den tidligere barnepleieren på Ullevål, Grete Bakken. Tenk så viktig den første grunnleggende omsorgen hennes var for Abid. 4 eksistensielt viktige måneder i hans liv.
Hjertet mitt blødde i kapittelet Brevet, og når jeg leste siste setning på side 177, fløt orda fullstendig sammen på grunn av tårer.

📚

"Vi går og bærer på en sekk. Den er fylt med alle de utfordringene som våre foreldre hadde. Lav inntekt. Fattigste boforhold. Møte med rasisme. Sekken vår er full, men vi må legge sekken fra oss og se videre."

"Rolig tok jeg opp et kakestykke.
"Har du bakt den?" sa jeg.
"Nei, det er søsteren min som har gjort det, jeg har bare laget glasuren."
Jeg så alvorlig på henne og holdt blikket hennes. Så delte jeg kaken i to, skilte kakebunnen og glasuren fra hverandre - og spiste glasuren. "

"Folk som meg, som har følt seg små og forsøkt å skjule seg i veldig mange år, kan ha et umettelig behov for å komme frem."

"Hennes frigjøring skulle komme gjennom min, og min frigjøring, den kom også igjennom hennes."

"Sinne fylte en stor plass i livet mitt, det kunne velte frem og flyte som glovarm lava gjennom tanker og kropp."

📚

English

◦•●◉❁◉●•◦

🍃

The book is a declaration of love for Abid's wife Nadia, but also tells about a tough upbringing, and the inner and outer struggle to adapt to Norwegian society, for equality, and for the next generation's opportunity to live free lives, according to values ​​they can stand for, based on their own believes.

"I calmly picked up a piece of cake. "Did you bake it?" I said. "No, my sister did, I just made the icing." I looked at her seriously and kept her gaze. Then I split the cake in two, separated the cake base and the icing - and then ate the icing."

~ From the book My fault by Abid Raja

🍃

....

Tittel: Min skyld
Forfatter: Abid Raja
Forlag: Cappelen Damm
Omslag: Marius Renberg

Kategori: Selvbiografi
Utgitt: 2021

Sider: 240