Ekkoland av Per Petterson

Ekkoland

Forlaget Oktober spør om leserne har ei bok som er selve sommerboka.

Ikke ofte jeg leser bøker flere ganger, og pleier ikke velge bøker etter årstid heller, så noen spesiell sommerbok har jeg nok ikke.
Blir mest tilfeldigheter som avgjør hva jeg leser.
Skal jeg fly, pleier jeg ofte å velge ei bok som ikke tar opp verdifull plass eller vekt i bagasjen. Tar med ei tynn bok, og leser e-bok eller lydbøker i tillegg, hvis jeg får tid.

Per Petterson har blitt mye omtalt i det siste, så de siste par dagene har jeg lest forfatterens aller første roman, Ekkoland.

Handlingen foregår i Danmark, der Arvid, med storesøster, far og mor er på besøk hos mormor og morfar.
Som i langt de fleste familier er det noen gnisninger, undertrykte og uutalte følelser.

Arvid fyller 12 år i løpet av sommeren, og vi tar del i guttens påbegynte pubertet.
Han streber etter løsrivelse og autonomi, samtidig som han selvfølgelig fortsatt trenger nærhet og omsorg fra de rundt seg.
Arvid føler seg ovenpå, uovervinnelig og spesiell det ene øyeblikket, for så å falle i staver, bli usikker og kjenne avmakt det neste.
Han merker at familien skjuler og legger lokk på ting, noe som gjør at han føler seg litt på siden av, og uinvidd.
Arvid har Napoliansk avstamning, og kjenner at han står stamfaren Bruno nær.
En i hver generasjon ser italiensk ut, og akkurat som Arvids avdøde onkel Jesper, er han et ekko fra Napoli, minst like mye som han er et ekko fra Jylland eller Norge.

Jeg lo rett som det var underveis i historien, og det var fint å lese de maleriske beskrivelsene av landskapet på nord-Jylland, som jeg kjenner meg så godt igjen i.


🕮

"Det er ingen kunst å være misunnelig på disse folka for pengene deres. Det er kjempelett. Og det er ikke det at de ikke jobber heller. Noen av dem jobber som faen. Men det gjør jeg også. Det er'ke det som er poenget. Poenget er at de eier alt.
kunsten, er å alltid vite at de er her og samtidig leva livet som om de ikke fantes."

🕮


Omslagsdesign av Egil Haraldsen.

Boka er utgitt på forlaget Oktober.

Senteret av Victoria Durnak

Senteret

The center is a short novel about loneliness and depression after birth.
The mother takes her newborn daughter to the nearby shopping center nearly every day of the week. 👶
The story strikes me as superficial. I just only wish that the author could have digged a bit deeper ...


............


Dette er første bok jeg leser av Victoria Durnak.

Historien tar for seg en nybakt alenemor som har flyttet fra Oslo til Skien.
Dagene er rutinemessige og ensomme. Hun bruker tiden på å stelle babyen, og å bevege seg mellom leiligheten og kjøpesenter. Stort sett senteret Herkules. Dette er hennes verden.
Hun har helt tydelig fødselsdepresjon, og føler ikke at hun elsker, eller vil ha barnet.
En gjennomgangstone i boka er at hun ennå ikke har gitt datteren noe navn, og at det må skje innen seks måneder.
Først syntes jeg boken var urovekkende. Er ikke godt å lese om en mor som er så totalt frakoblet fra barnet sitt. Men etter hvert skjønner jeg at hun ikke kommer til å gjøre den lille noe vondt.

Temaet er viktig, men skulle så ønske at forfatteren hadde beveget seg litt bort fra det overfladiske, og gått mer i dybden.

Hovedpersonen virker mye yngre enn hva hun faktisk er. Er så umoden, og opptatt av alle disse ytre og overfladiske tingene som de fleste vokser av seg. Hadde tippet 16 år, mens hun skal være 26. Ingen 26-åringer jeg kjenner er så umodne, ingen 18-åringer heller.
Får det ikke til å stemme ... 🤔


🕮

"Jeg elsker den klokka. Hver gang jeg går ut, kan jeg kaste et siste blikk på tiden, ta minuttene med meg, det burde vært flere lett synlige klokker i byen."

"Vi har visst alltid musikk gående inni hodet. Det er alltid en eller annen låt som spilles av, og sånn sett er egentlig hvert eneste menneske du passerer en radiokanal. Jeg har skrikene til babyen på hjernen. Og må trille dem vekk."

🕮


Omslagsdesign av Aslak Gurholt (Yokoland)