lørdag 20. juli 2019

Senteret av Victoria Durnak

Senteret
The center is a short novel about loneliness and depression after birth.
The mother takes her newborn daughter to the nearby shopping center nearly every day of the week. 👶
The story strikes me as superficial. I just only wish that the author could have digged a bit deeper ...


............


Dette er første bok jeg leser av Victoria Durnak.

Historien tar for seg en nybakt alenemor som har flyttet fra Oslo til Skien.
Dagene er rutinemessige og ensomme. Hun bruker tiden på å stelle babyen, og å bevege seg mellom leiligheten og kjøpesenter. Stort sett senteret Herkules. Dette er hennes verden.
Hun har helt tydelig fødselsdepresjon, og føler ikke at hun elsker, eller vil ha barnet.
En gjennomgangstone i boka er at hun ennå ikke har gitt datteren noe navn, og at det må skje innen seks måneder.
Først syntes jeg boken var urovekkende. Er ikke godt å lese om en mor som er så totalt frakoblet fra barnet sitt. Men etter hvert skjønner jeg at hun ikke kommer til å gjøre den lille noe vondt.

Temaet er viktig, men skulle så ønske at forfatteren hadde beveget seg litt bort fra det overfladiske, og gått mer i dybden.

Hovedpersonen virker mye yngre enn hva hun faktisk er. Er så umoden, og opptatt av alle disse ytre og overfladiske tingene som de fleste vokser av seg. Hadde tippet 16 år, mens hun skal være 26. Ingen 26-åringer jeg kjenner er så umodne, ingen 18-åringer heller.
Får det ikke til å stemme ... 🤔


🕮

"Jeg elsker den klokka. Hver gang jeg går ut, kan jeg kaste et siste blikk på tiden, ta minuttene med meg, det burde vært flere lett synlige klokker i byen."

"Vi har visst alltid musikk gående inni hodet. Det er alltid en eller annen låt som spilles av, og sånn sett er egentlig hvert eneste menneske du passerer en radiokanal. Jeg har skrikene til babyen på hjernen. Og må trille dem vekk."


🕮

Omslagsdesign av Aslak Gurholt (Yokoland)

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar